Sju minutter som kan snu utviklingen

Da Paul Ehrlich i 1966 besøkte Delhi, var det omkring en halv milliard indere. Nå er det 1,2. Innbyggertallet i Delhi har økt enda raskere, til drøyt 22 millioner fordi folk har strømmet til fra landet og nå bor i store brakkebyer. I begynnelsen av juni i fjor hadde sommermonsunen ennå ikke meldt sin ankomst og skylte støvet av alle byggeplassene i den uhyggelig varme byen. På de nye hovedveiene som sluser folk inn i en by uten byplan, kjørte oksekjerrene som spøkelsesbilister i venstre fil.

5. januar 2011

Da Paul Ehrlich i 1966 besøkte Delhi, var det omkring en halv milliard indere. Nå er det 1,2. Innbyggertallet i Delhi har økt enda raskere, til drøyt 22 millioner fordi folk har strømmet til fra landet og nå bor i store brakkebyer. I begynnelsen av juni i fjor hadde sommermonsunen ennå ikke meldt sin ankomst og skylte støvet av alle byggeplassene i den uhyggelig varme byen. På de nye hovedveiene som sluser folk inn i en by uten byplan, kjørte oksekjerrene som spøkelsesbilister i venstre fil. Familier på fire rullet av gårde på motorsykkel med kvinnenes tørklær flagrende som vimpler og småbarn hengende på armene. Familier på ti eller flere hadde klemt seg ned i motoriserte rickshawer beregnet på to passasjerer. Midt i trafikkmylderet satt folk med amputerte lemmer og små barn og skrek på almisser. Delhi er i dag eksplosivt annerledes enn den byen Paul Ehrlich besøkte. Men samtidig nesten den samme.

På sykehuset Lok Nayak, som ligger i utkanten av det kaotiske og tett befolkede virvaret av gater som Old Delhi består av, velter det hver morgen inn mennesker.

”Hvem kan se på dette uten å bekymre seg om Indias befolkningstall?” spør kirurgen Chandan Bortamuly. ”Befolkningstilveksten er vårt største problem.”

Chandan Bortamuly går inn på en liten operasjonsstue der to menn er klar til en vasektomioperasjon. De ligger på hvert sitt operasjonsbord med testiklene synlige i et par hull i de grønne laknene. En vifte i taket skyver den kjølige luften fra vinduene rundt i lokalet.

Chandan Bortamuly befinner seg i frontlinjen for en kamp som har vært i gang i India i de siste 60 årene. I 1952, bare fem år etter løsrivelsen fra Storbritannia, ble India det første landet som innførte en befolkningspolitikk. Siden da har regjeringen gjentatte ganger satt opp ambisiøse mål og gjentatte ganger bommet. I 2000 vedtok man en politikk som krevde at landet skulle nå erstatningsnivået på 2,1 i 2010. Det skjer først tidligst i 2020. Ifølge FN-prognoser vil Indias befolkning vokse til drøyt 1,6 milliarder i 2050.

”Inda vil overstige Kinas befolkningstall i 2030,” sier A.R. Nanda, som er tidligere leder av pressgruppen Population Foundation of India.

Sterilisering er det ledende prevensjonsmiddelet i India i dag, og langt de fleste av inngrepene skjer på kvinner. Det forsøker staten nå å endre på. Vasektomi uten bruk av skalpell er langt billigere og mindre belastende enn det er å stenge egglederne på kvinnene. Inne på operasjonsstuen jobber Chandan Bortamuly raskt.

”Det skulle være som å bli bitt av en maur,” forklarer han mens den første pasienten ynker seg ved lokalbedøvelsen. ”Deretter er det stort sett bare et smertefritt, ublodig inngrep.”

Med den spisse enden av en tang legger Chandan Bortamuly et lite snitt i huden på pungen og trekker ut sædlederen fra pasientens høyre testikkel. Han syr sammen begge ender av strengen med fin, svart tråd, kapper dem og skyver dem inn under huden igjen. På mindre enn sju minutter – en sykepleier har tatt tiden – kan pasienten gå ut døren uten engang å få på plaster, men med 1100 rupees (ca. 155 kroner) i hånden, noe som tilsvarer en ukelønn for en arbeider.

Regjeringen forsøkte seg på 1970-tallet med en lignende plan da frykten for befolkningsboomen var på det høyeste. Statsminister Indira Gandhi og sønnen Sanjay innførte unntakstilstand for å tvinge gjennom en dramatisk økning i antallet steriliseringer. Fra 1976 til 1977 ble de tredoblet til over åtte millioner. Over seks millioner var vasektomier. Familierådgivere ble presset til å oppfylle kvoter og i enkelte delstater ble sterilisering en betingelse for å få statlige ytelser. I enkelte tilfeller tvang politiet en hel masse fattige sammen i steriliseringsleirer.

Ekstremismen gav hele familieplanleggingstanken et dårlig rykte.

”De etterfølgende regjeringene har nektet å røre temaet,” sier Shailaja Chandra, som er tidligere leder av National Population Stabilisation Fund (NPSF). Ikke desto mindre har fruktbarheten i India sunket, selv om det ikke har gått like raskt som i Kina, der den stupte allerede før den strenge ettbarnspolitikken trådte i kraft. I India ligger landsgjennomsnittet nå på 2,6 barn pr. kvinne, under halvparten av det det var da Paul Ehrlich besøkte landet. Den sørlige halvdelen og enkelte delstater i den nordlige delen av landet ligger allerede på erstatningsnivået eller under.

I Kerala på sørvestkysten av landet har investeringer i helse og utdannelse vært med på å senke fruktbarheten til 1,7. Ifølge lokale demografer er forklaringen at 90 % av kvinnene kan lese og skrive. Jenter som går på skole, begynner å få barn senere enn de som ikke gjør det. De er mer åpne overfor svangerskapsforebygging, og sannsynligheten for at de forstår at valgmulighetene deres er større.

Kanskje du er interessert i ...

Les også