Fra babyboom til ettbarnspolitikk

Den nedgangen i fruktbarheten som nå feier over kloden, har begynt på forskjellige tidspunkt i forskjellige land. Frankrike var et av de første. På begynnelsen av 1700-tallet gav de adelige damene ved hoffet seg hen til elskovsakten uten å sette til verden mer enn to barn hver. De brukte ofte den samme metoden som Anton van Leeuwenhoek: avbrutt samleie. På slutten av 1800-tallet hadde fruktbarheten i Frankrike sunket til tre barn pr. kvinne – uten hjelp fra ­moderne prevensjons-midler.

5. januar 2011

Den nedgangen i fruktbarheten som nå feier over kloden, har begynt på forskjellige tidspunkt i forskjellige land. Frankrike var et av de første. På begynnelsen av 1700-tallet gav de adelige damene ved hoffet seg hen til elskovsakten uten å sette til verden mer enn to barn hver. De brukte ofte den samme metoden som Anton van Leeuwenhoek: avbrutt samleie. På slutten av 1800-tallet hadde fruktbarheten i Frankrike sunket til tre barn pr. kvinne – uten hjelp fra moderne prevensjons-midler. Nøkkelen til den nye tendensen var psykisk, ikke fysisk, sier Gilles Pison ved Det nasjonale instituttet for demografiske studier i Paris. I tiden før opplysningstiden var det antallet barn man fikk, bestemt av Gud. Folk forstod ikke at de selv hadde noe med det å gjøre.

Andre land i Vesten fulgte etter hvert etter. Da 1. verdenskrig brøt ut, hadde fruktbarheten sunket så mye at den i deler av Europa og USA nærmet seg erstatningsnivået. Etter det overraskende mellomspillet som i USA er kjent som babyboomen, fulgte en markant nedgang som igjen overrasket demografene. De gikk ut fra at kvinner instinktivt ville sette nok barn til verden til at de ville sikre artens overlevelse. I stedet sank fødselsraten til under erstatningsnivå i det ene utviklede landet etter det andre. På slutten av 1990-tallet hadde den sunket til 1,4 i Europa.

”Den forklaringen jeg kjenner, som ikke er vitenskapelig i det hele tatt, er at kvinner er fullstendig likegyldige til problemstillingen med at arten skal overleve,” sier Joel Cohen.

Avslutningen på en babyboom kan få to store økonomiske følger for et land. Den første er det såkalte ”demografiske utbyttet”, som er noen få tiår der de som er født under boomen, får arbeidsstyrken til å øke, og der antallet unge og gamle som trenger å forsørges, er relativt lite. Derfor kan man bruke penger på en mengde andre ting. Deretter begynner den store generasjonen å gå av med pensjon. Det man trodde var en varig demografisk tilstand, viser seg nå å være en fest som er nødt til å ta slutt. En situasjon som politikerne forsøker å finne løsninger på i den utviklede verden i våre dager.

”Vil det være nok folk i arbeid til å kunne betale for pensjonen i 2050?” spør Frans Willekens, leder av Nederlands tverrfaglige demografiske institutt i Haag. ”Svaret er nei.”

I i-landene tok det flere generasjoner før fruktbarheten sank til erstatningsnivået eller under det. Mens den samme overgangen finner sted i resten av verden, forundrer det demografene at det skjer så mye raskere der. Selv om befolkningstallet i Kina, der en femdel av verdens befolkning bor, fortsatt vokser, er tallet allerede under erstatningsnivået og har vært det i nesten 20 år. Delvis takket være den tvungne ettbarnspolitikken som ble innført i 1979. Kinesiske kvinner, som så sent som i 1965 fikk gjennomsnittlig seks barn hver, får nå omkring 1,5. I Iran har fruktbarheten sunket med over 70 % siden begynnelsen av 1980-tallet. I Brasil har kvinnene i de samme 25 årene halvert fødselsraten.

”Vi forstår fremdeles ikke hvordan fruktbarheten kan ha sunket så raskt i så mange samfunn og kulturer,” sier Hania Zlotnik, som er leder for FNs befolkningsavdeling.

Sør for Sahara ligger fruktbarheten fremdeles på fem barn pr. kvinne. I Niger er den sju. Til gjengjeld har 17 av landene i regionen fremdeles en gjennomsnittlig levealder på 50 år eller mindre – de har først nå startet på den demografiske overgangen. Over det meste av verden er familiens størrelse imidlertid skrumpet dramatisk inn. FN anslår at verden vil nå erstatningsnivået i 2030.

”Befolkningen som helhet er på vei mot ikke-eksplosjon – og det er gode nyheter,” forteller Hania Zlotnik.

Den dårlige nyheten er at 2030 ligger 20 år fram i tid, og at historiens største generasjon av unge når vi kommer så langt er i fødedyktig alder. Selv om alle disse kvinnene bare skulle få to barn hver, vil befolkningstallet likevel stige et kvart århundre framover. Ligger det derfor en katastrofe og lurer foran oss? Eller vil folk når vi kommer så langt, være i stand til å leve et verdig liv og på en måte som ikke ødelegger miljøet? Det vet vi ikke i dag, men en ting er i hvert fall helt sikker: Nesten ett av seks mennesker på Jorden kommer til å bo i India.

Kanskje du er interessert i ...

Les også