Dråpen som fikk begeret til å flyte over

Det er kanskje en trøst at folk alltid har vært urolige over befolkningstilveksten. Den franske demografen Hervé Le Bras hevder at demografi helt fra begynnelsen har vært gjennomsyret av diskusjoner om verdens undergang. Bare få år etter Anton van Leeuwenhoeks oppdagelse anslo Sir William Petty, en av stifterne av Royal Society, at verdens befolkning ville være seksdoblet før dommedag, som de antok ville komme om 2000 år. Til den tid ville befolkningen overstige 20 milliarder – flere enn Jorden kunne brødfø, mente William Petty.

5. januar 2011

Det er kanskje en trøst at folk alltid har vært urolige over befolkningstilveksten. Den franske demografen Hervé Le Bras hevder at demografi helt fra begynnelsen har vært gjennomsyret av diskusjoner om verdens undergang. Bare få år etter Anton van Leeuwenhoeks oppdagelse anslo Sir William Petty, en av stifterne av Royal Society, at verdens befolkning ville være seksdoblet før dommedag, som de antok ville komme om 2000 år. Til den tid ville befolkningen overstige 20 milliarder – flere enn Jorden kunne brødfø, mente William Petty.

”Og da skal det ifølge den hellige skriftens profetier bli kriger og stort blodbad etc.,” skrev han.

Hervé Le Bras forteller at befolkningstilveksten i seg selv ble en slags apokalypseerstatning da de religiøse dommedagsprofetiene begynte å legge seg. I 1798 la den engelske presten og økonomen Thomas Malthus fram sin generelle befolkningslov som gikk ut på at befolkningen nødvendigvis vil vokse raskere enn matressursene, før krig, sykdom og sult reduserer antallet mennesker. Som det siden skulle vise seg, hadde den siste av de plagene som var store nok til å gjøre innhogg i verdens befolkning, allerede inntruffet da Thomas Malthus skrev sitt verk. Historikere mener at verdens befolkningstall aldri har gått ned noen gang siden den store pesten på 1300-tallet.

I de to århundrene som har gått siden Thomas Malthus bekjentgjorde at befolkningen ikke ville kunne fortsette sin himmelflukt, er det nettopp det den har gjort. Prosessen begynte i det vi nå kaller i-landene, som den gangen fremdeles var under utvikling. Utbredelsen av nye avlinger som mais og poteter fra den nye verden samt oppdagelsen av kunstgjødsel var med på å utrydde sult i Europa. Til å begynne med ulmet sykdommene stadig i de voksende byer, men fra midten av 1800-tallet betød utviklingen av kloakksystemene at spredningen av kolera og tyfus ble redusert dramatisk.

I 1798, det samme året som Thomas Malthus gav ut sitt pessimistiske skrift, beskrev landsmannen Edward Jenner en vaksine mot kopper – den første og viktigste av en rekke vaksiner og antibiotika som sammen med bedre ernæring og hygiene fordoblet gjennomsnittlig levealder i i-landene fra 35 til 77 år i dag. ”Utviklingen i legevitenskapen var dråpen som fikk begeret til å renne over,” skrev befolkningsbiolog Paul Ehrlich ved Stanford University, California, i 1968.

Paul Ehrlichs bok, The Population Bomb, gjorde ham til den mest berømte av Thomas Malthus’ moderne tilhengere. På 1970-tallet spådde han at ”flere hundre millioner mennesker vil dø av sult”, og at det var for sent å gjøre noe med det. ”Befolkningsveksten … må skjæres ut med tvang hvis frivillige metoder svikter”, skrev Paul Ehrlich. Boken ble like populær som Thomas Malthus’ hadde vært. Men også denne gangen var frykten unødvendig. Den grønne revolusjonen – en kombinasjon av effektive kornpanter, kunstig vanning, pesticider og kunstgjødsel som fordoblet kornproduksjonen – var allerede underveis. I dag er det mange underernærte, men ordentlig sult er sjelden.

Paul Ehrlich hadde rett i at befolkningen ville vokse som følge av en forbedret legevitenskap. Etter 2. verdenskrig fikk u-landene hjelp fra institusjoner som WHO og UNICEF til penicillin og koppevaksine og DDT, som riktignok senere ble forbudt mange steder, men inntil da reddet millioner fra malariadøden. I India økte gjennomsnittlig levealder fra 38 år i 1952 til 64 i dag, i Kina fra 41 til 73. I u-landene overlevde millioner av mennesker som ellers ville ha dødd som barn, og fikk selv barn. Befolkningseksplosjonen bredte seg til hele kloden, fordi ekstremt mange mennesker ble reddet fra å dø og fødselsraten i en overgangsperiode var veldig høy.

Den gangen Europas kvinner (på 1700-tallet) og Asias på begynnelsen av 1900-tallet gjennomsnittlig fikk seks barn hver, gjorde de og mennene deres det de kunne for å formere seg fordi de færreste av barna rakk å bli voksne. Når barnedødeligheten synker, får folk med tiden færre barn, men det er en overgang som vanligvis tar minst en generasjon. I dag vil et gjennomsnitt på 2,1 barn pr. kvinne i i-landene, det såkalte ”erstatningsnivået”, opprettholde et stabilt befolkningstall. I u-landene er dette tallet noe høyere. I den tiden det tar fødselsraten å tilpasse seg dødeligheten, vil befolkningstallet eksplodere.

Demografene kaller det ”den demografiske overgangen”, og det er et fenomen som alle land går gjennom i sitt eget tempo. Det er den menneskelige utviklingens adelsmerke. For i et land som har gjennomført overgangen, har folk oppnådd en viss kontroll med fødsel og død. En uunngåelig bivirkning ved overgangen er den globale befolkningseksplosjonen som noen tviler på at vår sivilisasjon vil kunne overleve. Ikke desto mindre var vekstraten faktisk på sitt høyeste akkurat da Paul Ehrlich ropte sitt varsko. På begynnelsen av 1970-tallet hadde fruktbarhetsraten overalt i verden begynt å stupe raskere enn beregnet. Senere har befolkningstilveksten sunket med over 40 %.

Kanskje du er interessert i ...

Les også