Teveien til Tibet

I 1000 år ble det handlet te og hester på den eldgamle handelsruten. I dag byr restene av den legendariske veien på en overraskende ny handel.

3. juni 2010 av Mark Jenkins

Langt inne i fjellene vest i Sichuan hogger jeg meg vei gjennom bambusjungelen på leting etter en legendarisk vei. For bare 60 år siden, da mange mennesker i Asia fremdeles beveget seg rundt til fots eller til hest, var Teveien en viktig handelsrute og den viktigste forbindelsen mellom Kina og Tibet. Men prosjektet mitt kan vise seg å være forgjeves. For et par dager siden møtte jeg en mann som pleide å bære de halsbrekkende telassene langs handelsruten. Han advarte meg om at tidens tann, været og planteveksten trolig har gjort sitt til å utradere Teveien.?

Plutselig faller bambusen for et hardt, feiende hogg fra øksen min. Foran meg ligger det plutselig en sti som mest består av stein, og den snor seg oppover gjennom skogen.

Sporet er drøyt en meter bredt, glatt av mose og nesten tilgrodd. Noen steiner har våte fordypninger etter de metallbeslåtte støttekrykkene som ble brukt av de hundretusenvis av tebærere som gjennom 1000 år har vandret langs Teveien.

De sørgelige restene av stien fortsetter bare 15 m framover og oppover et par nedslitte trappetrinn før den forsvinner igjen, skylt bort av mange års kraftig monsunregn. Jeg fortsetter og kommer til en smal passasje der sideveggene er så bratte og glatte at jeg må klamre meg til noen trær for ikke å falle ned i den steinete bekken langt nedenfor. På et tidspunkt håper jeg at jeg kan komme over det høye Ma’anshan-passet mellom Ya’an og Kangding.

Den kvelden slår jeg leir høyt oppe over bekken, men trevirket rundt meg er for vått til at jeg kan tenne bål. Regnet trommer mot teltduken. Neste morgen prøver jeg å følge stien i nye 150 meter før en ugjennomtrengelig mur av jungel stopper meg en gang for alle. Jeg blir tvunget til bare å erkjenne at Teveien har forsvunnet, i hvert fall i dette området.

Faktisk er det meste av den opprinnelige Teveien borte. De framskrittsvennlige kineserne har hatt det travelt med å begrave fortiden. Men før bulldoserne fjerner alle spor, vil jeg gjerne utforske det som er igjen av den en gang så berømte, men nå stort sett glemte veien.

Den eldgamle handelsruten gikk en gang over en strekning på nesten 2250 km gjennom det sentrale Kathai, fra Ya’an i den teproduserende delen av Sichuan-provinsen til hovedstaden i Tibet, Lhasa, som ligger på drøyt 3600 m. Teveien var en av de høyest beliggende stiene i Asia. Den begynte i de frodige dalene i Kina, gikk over det øde, forblåste og snøfylte Tibetplatået, krysset de iskalde elvene Chiang Jiang, Mekong og Salween, skar seg gjennom de mystiske Nyenchen Tanglha-fjellene, passerte fire livsfarlige pass i 5000 meters høyde og endte til slutt opp nede i den hellige hovedstaden i Tibet.

Snøstormer begravde ofte den vestlige delen av Teveien, mens skybrudd herjet i den østlige delen. Røvere utgjorde en konstant trussel. Likevel ble veien flittig brukt i århundrer selv om de to kulturene i hver ende til tider bare hadde (og fremdeles har) forakt til overs for hverandre. Det var ønsket om samhandel som lå til grunn for veiens eksistens, ikke en romantisk utveksling av ideer, etikk, kultur og kreativitet som vi forbinder med den legendariske Silkeveien lenger nord. Kina hadde noe som Tibet gjerne ville ha: te. Og Tibet hadde noe som Kina hadde bruk for: hester.

I dag lever veien videre i erindringen hos menn som 92 år gamle Luo Yong Fu, som jeg møtte i landsbyen Changheba, en 10 dagers tur for en tebærer vest for Ya’an. Da jeg kom til Sichuan, fikk jeg vite at det ikke fantes noen tebærere i live lenger. Men da jeg fulgte de siste restene av Chamagudao, det kinesiske navnet for den eldgamle handelsruten, møtte jeg i tillegg til Luo Yong Fu fem andre som mer enn gjerne ville fortelle sin historie.

Luo Yong Fu er krumrygget, men fremdeles forbausende sterk. Han jobbet som tebærer på Teveien i 1935–49 og fraktet alltid minst 60 kg te om gangen, selv om han veide mindre enn 51 kg. ”Det var en slitsom jobb,” sier han.

Luo Yong Fu har krysset Ma’anshan-passet mange ganger. Om vinteren lå snøen 1 m dyp, og det hang 2 m lange istapper fra berget. Det har ikke vært noen over passet siden 1966, så han er ikke sikker på om jeg vil orke turen.

Likevel har jeg fått et inntrykk av hvordan det må ha vært å gå Teveien. I Xinkaitian, som var første stopp på den 20 dager lange turen fra Ya’an til Kangding, insisterer Gan Shao Yu og Li Wen Liang på hhv. 87 og 78 år å demonstrere hvordan livene deres som tebærere utspilte seg.

De to mennene viser meg hvordan de slingret av gårde i gåsegang over en våt strekning av den steinlagte veien. Ryggen er bøyd under de fiktive tebrikettenes kolossale vekt, hendene med de kraftige åretegningene hviler på en T-formet krykke, hodet er bøyd og blikket festet på de hardt belastede føttene. Etter sju skritt stopper Gan Shao Yu og banker tre ganger med krykken, slik tradisjonen foreskriver. Begge mennene svinger krykkene rundt bak ryggen slik at oppakningen kan hvile på dem. De tørker svetten fra pannen med usynlige bambusris og begynner å synge tebærernes sang:

Sju skritt opp, og så kan du hvile. Åtte skritt ned, og så kan du hvile. Elleve skritt rett fram, og så kan du hvile. Det er dumt ikke å hvile.

Både mannlige og kvinnelige tebærere bar ofte 70–90 kg. De sterkeste mennene kunne bære 135 kg. Jo mer man bar, desto bedre var betalingen. Hvert kilo te kunne omsettes til et kilo ris når tebærerne kom hjem igjen. De var kledd i gamle filler og stråsandaler, og når det lå snø i passene, brukte de primitive klatrejern.

”Naturligvis døde noen av oss underveis,” sier Gan Shao Yu. ”Hvis man ble fanget i en snøstorm, så døde man. Hvis man falt ned fra stien, så døde man også.”

Like etter at Mao kom til makten i Kina i 1949, ble det bygd en landevei, og tebærernes æra tok slutt. Mao befridde tebærerne for strevet som ledd i omfordelingen av jord fra de rike til de fattige. ”Det var den lykkeligste dagen i mitt liv,” sier Luo Yong Fu. Med den nye jordlappen sin begynte han å dyrke ris, og ”den triste tiden var over”.

Kanskje du er interessert i ...

Les også