Red Bull og Budweiser overalt

Det tar oss fem timer å kjøre de 29 km til nomadeleiren Tsachuka ved foten av Nubgang-passet, og da vi når fram, er vi ganske slitne. Cowboyene tenner et lite bål, og etter en lunsj bestående av strimler av tørket jakkjøtt og smørte fortsetter Sue og jeg turen opp mot det legendariske passet til fots.

3. juni 2010

Det tar oss fem timer å kjøre de 29 km til nomadeleiren Tsachuka ved foten av Nubgang-passet, og da vi når fram, er vi ganske slitne. Cowboyene tenner et lite bål, og etter en lunsj bestående av strimler av tørket jakkjøtt og smørte fortsetter Sue og jeg turen opp mot det legendariske passet til fots.

Til vår store glede er den gamle veien lett å se. Den snor seg opp gjennom et gresslandskap der det går fullt av svarte, langhornede jakokser. Etter to timers hard oppstigning kommer vi forbi to tindrende safirblå fjellinnsjøer. På den andre siden av innsjøene forsvinner alt det grønne. Nå er det bare stein og himmel igjen. Det er over 50 år siden muldyrkaravanene med te sluttet å krysse passet, men før det ble stien vedlikeholdt i 1000 år. Store steiner ble flyttet, og steintrinn bygd, og alt står der ennå. Sue og jeg går i sikksakk på de løse steinene på den murbeskyttede stien helt opp til passet.

Det salformede Nubgang-passet er forlatt. De få bønneflaggene som ennå blafrer i vinden, er tynnslitte, og dyreknoklene oppå vardene er helt bleket. Det er stille som i graven. Sue stirrer på de snødekte toppene som står som nakne, grå pyramider. Gjennom mange hundre år er det bare noen få fra Vesten som har stått her. Sue følger stien med øynene ned i den neste dalen. ”Kan du se det for deg?” spør hun.

Det kan jeg. Jeg ser 100 muldyr som arbeider seg opp mot oss med støvet virvlende rundt hovene. Telassene gynger fra side til side, og førerne deres holder utkikk etter røvere som kunne ligge i bakhold i Nubgang-passet.

De motoriserte cowboyene våre venter på oss neste morgen da vi kommer ned igjen. Vi setter oss i salen og begynner den lange tilbaketuren.

Ved middagstid stopper vi utenfor to svarte nomadetelt som er omgitt av jakgjødsel i store, flotte hauger. Hvert telt er utstyrt med et stort solcellepanel, og i gresset utenfor står det en lastebil, en firehjulstrekker og to motorsykler. Nomadene inviterer på glovarm smørte.

Inne i teltet står en gammel kone og vrir på et bønnehjul. En ung mann lager mat mens et par middelaldrende menn sitter på tykke, tibetanske tepper. Ved hjelp av tegnspråk og en lommeparlør spør jeg hvordan de har råd til slike kjøretøy. De ler høyt og begynner å snakke om noe annet. Da vi er ferdige med å spise et måltid bestående av ris, grønnsaker og jakkjøtt, finner familiens overhode fram et blått metallskrin, låser det opp, lirker av lokket og gjør tegn til at vi skal se. Oppi det ligger det flere hundre døde sommerfugllarver.

”Yartsa gompo,” sier verten vår stolt. Hver tørket sommerfugllarve kan selges for 25–55 kr, og det ligger nok larver for over 50 000 kr i det blå skrinet. Yartsa gompo, som i Kina kalles chong cao, er en sommerfugllarve full av parasitter, som bare lever i gressområder over 3000 meters høyde. Parasitten, som er en slags sopp, dreper sommerfugllarven og eter den.

Hver vår sjekker de tibetanske nomadene nøye beiteområdene til jakoksene sine på leting etter sommerfugllarvene, for de er mer verdt enn alle jakoksene deres til sammen.

Overalt i Asia selges chong cao i butikker med kinesisk folkemedisin som et universalmiddel mot alderdomsskavanker og alle mulige andre sykdommer fra infeksjoner og betennelser, tretthet og hoste til kreft. De beste sommerfugllarvene stilles ut i klimaregulerte glassmontrer og koster over 400 kr pr. gram, noe som er cirka dobbelt så mye som dagsprisen på gull. Tibetaneren lukker skattkisten sin og gjemmer den godt unna på siden av teltet. Før vi drar videre, insisterer han på at vi må ta enda en kopp glovarm te med jaksmør.

Mens vi kjører av gårde over høysletten, begynner jeg å tenke på det ironiske ved den gamle Teveiens nye handelsvare. Tibetanerne rir ikke lenger på hest, og te er ikke lenger den foretrukne drikken i byene i Tibet (Energidrikken Red Bull og Budweiser-øl ses overalt). Men på samme måte som teen fremdeles kommer fra de tradisjonelle områdene i Kina, finnes chong cao bare på Tibetplatået. Det strømmer kanskje både sko, sjampo, TV-apparater og brødristere vestover på de asfalterte strekningene på den gamle Teveien, men det går også noe den andre veien. I dag er kineserne nemlig villige til å betale like mye for magiske sommerfugllarver som de en gang gav for uovervinnelige hester.

Kanskje du er interessert i ...

Les også