Hestefestival i Nagqu

Vi begynner turen vår ved klosteret Drepung, som ligger i den vestlige enden av Teveien, mindre enn et dagsritt fra Lhasa. Klosteret ble bygd i 1416 og er utstyrt med et stort tekjøkken eller gyakhang. Sju velvoksne jernkjeler på 2–3 m i diameter er plassert i en enorm, vedfyrt steinkamin.

3. juni 2010

Vi begynner turen vår ved klosteret Drepung, som ligger i den vestlige enden av Teveien, mindre enn et dagsritt fra Lhasa.

Klosteret ble bygd i 1416 og er utstyrt med et stort tekjøkken eller gyakhang. Sju velvoksne jernkjeler på 2–3 m i diameter er plassert i en enorm, vedfyrt steinkamin.

Phuntsok Drakpa står over en av kjelene og skjærer jaksmørklumper på størrelse med bøker og legger dem i den dampende teen. ”En gang var det 7700 munker her som drakk te to ganger om dagen,” forteller han. ”Det jobbet over 100 munker i tekjøkkenet.” Phuntsok Drakpa, er kledd i en ermeløs, rødbrun klesdrakt og har vært klosterets temester i 14 år. ”For tibetanske munker er teen selve livet,” sier han.

I dag bor det bare 400 munker der, og det er bare to mindre kjeler i bruk. ”Til en liten kjele går det 25 tebriketter, 70 kg jaksmør og tre kg salt,” forteller temesteren mens han rører rundt i te til 200 munker med en treskje på lengde med en mann. ”Til den største kjelen brukte vi sju ganger så mye.”

Fra klosteret drar Sue og jeg videre mot byen Nagqu, fem timers kjøring nordover fra Lhasa, for å delta i den årlige hestefestivalen. Vi vil gjerne se de legendariske hestene som kineserne kjøpte for te. Festivalen varer en uke og ble tidligere holdt ute på de åpne viddene, men for 10 år siden ble det bygd et ordentlig stadion i betong slik at de kinesiske embetsmennene kunne sitte. Da vi kommer dit neste morgen, er tilskuerplassene fulle av tibetanere. Det er kvinner med høye kinnbein, høyhælte sko og lange fletter pyntet med sølv og rav, menn med cowboyhatter i filt og langermede frakker som kalles chubas, og barn med bare tær i billige gummisko. Gatehandlere fallbyr krydrede, kokte poteter og Budweiser på boks. Hvert programpunkt blir ropt ut over de skrapende høyttalerne på tibetansk og kinesisk. Det er en litt rodeoaktig stemning hvis man bare ser bort fra de kinesiske politifolkene som står med 10 meters mellomrom på langsidene, marsjerer rundt på banen i formasjon og lusker rundt i sivile klær.

Nede på banen ser hest og rytter ut til å ha overvunnet tyngdeloven. En konkurransedeltaker henger som en akrobat ned på den ene siden av den galopperende hesten sin og plukker opp et hvitt silketørkle fra bakken. Den tibetanske cowboyen holder tørkleet opp i luften og snur den steilende hesten sin mens tilskuerne jubler.

Hestefestivalen i Nagqu er en av de få igjenværende begivenhetene som markerer Tibets stolte hestetradisjon. Tibetanerne har gjennom århundrer med omhyggelig avlsarbeid skapt en førsteklasses hest som kalles Nangchen. Dyret er bare ca. 140 cm høyt med spinkel kroppsbygning og et vakkert hode. De store lungene er tilpasset livet på det 4500 m høye Tibetplatået der luften er veldig tynn. Nangchen-hesten er avlet fram til å være utholdende og sikker på beina i de snødekte passene. Det var denne hesten kineserne så gjerne ville ha i gamle dager.

I dag ligger Nagqu ved den moderne riksvei 317, den nordlige forgreiningen av Teveien. Det finnes ikke noen spor igjen etter den tidligere handelsruten, men bare en dags kjøring sørøstover ligger Nyenchen Tanglha-fjellene som den opprinnelige veien gikk gjennom. Tanken om at det et sted inne i de dype dalene kanskje fremdeles finnes tibetanere som rir de utrettelige hestene sine langs den opprinnelige Teveien, fascinerer meg. Kanskje er det til og med fremdeles handel langs veien. På den annen side kan den jo også være forsvunnet på samme måte som i Sichuan, utslettet av snømassene og den hylende vinden.

En regnværsmorgen midt under festivalen greide Sue og jeg å komme oss av gårde i en firhjulstrekker mens politiet ser den andre veien. Vi vil prøve å finne ut hva som har skjedd med Teveien i Tibet. Etter en lang kjøretur når vi fram til landsbyen Lharigo idet mørket kommer på. Den ligger mellom to høye pass og en gang gav den ly for været på Gyalam-en. Vi går diskré fra hus til hus for å finne hester som kan transportere oss opp til Nubgang-passet i 5412 meters høyde. Det er ingen hester å få, og vi blir henvist til et vertshus i utkanten av byen. Innenfor står det tibetanske cowboyer og drikker øl, spiller pool og satser penger i et terningspill som kalles sho. De ler da vi spør etter hester. Det er ingen som rir på hest lenger.

Utenfor vertshuset finner vi andre slags hestekrefter: små, solide, kinesiske motorsykler som er pyntet like flott som forgjengerne av kjøtt og blod. Salene er dekket av røde og blå tibetanske ulltepper, og det henger frynser på styret. To cowboyer tilbyr å kjøre oss til foten av passet mot betaling. Resten av veien må vi klare oss alene til fots.

Vi drar neste morgen før det blir lyst. Cowboyene er like flinke til å kjøre motorsykkel som forfedrene var på hesterygg. Vi kjører gjennom søledammer som er opptil en halv meter dype, og blå bekker der det surkler i eksosrørene.

Et stykke lenger oppe i dalen kjører vi forbi de svarte teltene som tibetanske nomader bruker. Foran mange av jakullteltene står det store, kinesiske lastebiler eller firehjulstrekkere. Hvordan har nomadene fått råd til slike biler? Neppe ved å holde jakokser.

Kanskje du er interessert i ...

Les også