En varm drikk i et kaldt klima

Det fortelles at te først kom til Tibet da prinsesse Wen Cheng fra Tang-dynastiet giftet seg i 641 e.Kr. med den tibetanske kong Song­tsen Gampo. Både den tibetanske kongefamilien og nomadene fikk smaken for te, og med god grunn. Det var en varm drikk i et kaldt klima der de eneste alternativene var smeltet snø, melk fra jakokser og geiter, byggmelk eller chang (byggøl). En kopp te med jaksmør gav gjeterne et mellommåltid mens de varmet seg ved kurukebålet i den forblåste ødemarken.

3. juni 2010

Det fortelles at te først kom til Tibet da prinsesse Wen Cheng fra Tang-dynastiet giftet seg i 641 e.Kr. med den tibetanske kong Songtsen Gampo. Både den tibetanske kongefamilien og nomadene fikk smaken for te, og med god grunn. Det var en varm drikk i et kaldt klima der de eneste alternativene var smeltet snø, melk fra jakokser og geiter, byggmelk eller chang (byggøl). En kopp te med jaksmør gav gjeterne et mellommåltid mens de varmet seg ved kurukebålet i den forblåste ødemarken.

Den teen som kom til Tibet langs Teveien, var en primitiv utgave av drikken. Te lages av tebusken, som er en subtropisk, eviggrønn busk. Mens grønn te lages av skudd og blader som ikke er oksidert, lages tebriketter til Tibet den dag i dag av de store, seige bladene, kvistene og stenglene på planten. Det er den bitreste teen man kan få. Når teen er dampet og tørket flere ganger, blandes den med klissete risvann, presses i former og tørkes. En brikett svart te veier mellom et halvt og tre kilo, og de selges fortsatt over hele Tibet.

I det 11. århundret hadde tebrikettene blitt til gangbar mynt i landet. Song-dynastiet kjøpte robuste tibetanske ridehester for dem til bruk i krig mot nomadestammene fra nord, forgjengerne til Djengis Khans horder. Te ble den viktigste varen mellom Kina og Tibet. Kineserne betalte 60 kg te for en hest. Prisen var fastsatt av Sichuans Te- og Hesteagentur, som ble grunnlagt i 1074. Tebærere fraktet te fra fabrikker og plantasjer rundt Ya’an opp til Kangding i 2550 meters høyde. Der ble teen sydd inn i vanntette jakskinnshylstre og lesset på karavaner av muldyr og jakokser som tok den tre måneder lange turen til Lhasa.

På 1200-tallet kjøpte Kina ca. 25 000 hester i året for millioner av kilo te, men det kunne ikke redde Song-dynastiet, som ble beseiret av Djengis Khans sønnesønn, Khubilai Khan i 1279.

Tuskhandelen med te og hester fortsatte ikke desto mindre under Ming-dynastiet (1368–1644) og til midten av Qing-dynastiet (1645–1912). Da Kinas etterspørsel etter hester sank på 1700-tallet, ble teen utvekslet med andre varer: dyreskinn fra høysletten, ull, gull, sølv og viktigst av alt tradisjonell kinesisk medisin, som bare kunne fås i Tibet. Det var disse varene de siste tebærerne som Luo Yong Fu, Gan Shao Yu og Li WenLiang fraktet tilbake fra Kangding når de hadde levert telassene.

Akkurat som de kinesiske keiserne regulerte handelen med te i Sichuan, ble handelen i det religiøst styrte Tibet regulert av klostrene. Teveien, som tibetanerne kaller Gyalam, forbandt de viktige klostrene med hverandre. I løpet av århundrene endret maktkamper i Tibet og Kina ruten på Gyalam. Det var tre hovedforsyningsveier. En sørfra i Yunnan, en nordfra og en østfra som skar seg gjennom det sentrale Tibet. Det meste av teen ble ekspedert langs den sentrale ruten fordi den var kortest.

I dag er nordruten asfaltert og blitt til riksvei 317. I nærheten av Lhasa går den parallelt med verdens høyest beliggende jernbane, Qinghai-Tibet-banen. Sydruten, riksvei 318, er også asfaltert. De to riksveiene er viktige handelsruter og fulle av lastebiler som frakter alle tenkelige varer fra te, skriveblokker, solcellepanel og plasttallerkener til datamaskiner og mobiltelefoner. Nesten alt beveger seg samme vei – vestover til Tibet – for å imøtekomme etterspørselen fra den sterkt økende kinesiske befolkningen.

Den vestlige delen av den sentrale ruten har aldri blitt asfaltert. Den svinger seg gjennom Nyenchen Tanglha-fjellene – et område som er så tøft og ugjestmildt at det har blitt forlatt og stengt for reisende for mange år siden.

Jeg har sett restene av den opprinnelige Teveien i Kina. For å gjøre det samme i Tibet er jeg nødt til å finne en vei inn i disse forbudte fjellene. Jeg ringer til kona mi, Sue Ibarra, som er en erfaren fjellklatrer, og ber henne om å møte meg i Lhasa i august.

Kanskje du er interessert i ...

Les også