I 30 år har jeg studert planter og dyr som lever i tretoppene i skogen. Det er som å klatre i fjell – det ligger alltid en viss fare i å klatre i trær. Men når man gjør det hver dag, kan man lett glemme at man befinner seg over 30 meter over bakken. Det kan føles som en ganske vanlig skogstur når man spiser lunsjen høyt oppe i trekronene.
Flette i karabinen
Tidligere bandt jeg det lange håret i to fletter, som jeg festet bak på hodet, slik at de ikke kom i veien, men en dag glemte jeg å feste dem. Jeg merket et rykk i tauet rundt én meter under meg. I løpet av sekunder var tauet så stramt at kinnet mitt ble presset opp mot det. Tauet går gjennom en metallkarabin som ved hjelp av friksjon hjelper en til å kontrollere bevegelsen når man lar seg gli nedover. Den ene fletten min satt fast i karabinen, og den trakk mer og mer i håret mitt og gjorde mer og mer vondt.
Identiteten sitter i håret
Jeg forsøkte å trekke meg selv opp og rive fri fletten. Det var umulig. Etter fem minutter tenkte jeg at jeg ble nødt til å skjære den av. Det lange håret mitt hadde alltid vært en stor del av min identitet. Faren min var fra India, og der forbindes hår med skjønnhet og ære. Men fedrearven betydde mindre da jeg hang der.
Flette på museum
Jeg holdt meg fast i tauet med én hånd, stakk den andre hånden i lommen, trakk opp lommekniven og begynte å skjære. Da de siste hårene var skåret fri, falt all vekten min tilbake i selen, og fletten falt ned på bakken. Jeg lot meg gli ned til bakken og tok den opp. Vi hadde et museum med morsomme ting som vi hadde funnet i trekronene, så jeg plasserte fletten i utstillingen for å minne meg om hvor viktig det er alltid å bevare konsentrasjonen – ikke minst når man befinner seg 45 meter over skogbunnen.
