Håpet i Georgia

Arslan Ustael har ullue og tykk vinterjakke. Han ser på mens et bor trenger gjennom veggen i tunnelen og forvandler det massive fjellet til småstein. En gravemaskin kjemper seg opp gjennom den bratteste tunnelen med et tonn stein og triller ut i snøstormen og mot en ventende lastebil. Arslan Ustael sier at han gjerne vil være med å modernisere Tyrkia og hjelpe å bygge bro mellom øst og vest. Han ler da dynamitten kommer, for han kan se at den er laget i Kina og ­allerede har krysset denne grensen en gang.

6. oktober 2010

Arslan Ustael har ullue og tykk vinterjakke. Han ser på mens et bor trenger gjennom veggen i tunnelen og forvandler det massive fjellet til småstein. En gravemaskin kjemper seg opp gjennom den bratteste tunnelen med et tonn stein og triller ut i snøstormen og mot en ventende lastebil. Arslan Ustael sier at han gjerne vil være med å modernisere Tyrkia og hjelpe å bygge bro mellom øst og vest. Han ler da dynamitten kommer, for han kan se at den er laget i Kina og allerede har krysset denne grensen en gang.

Det blir ingen eksplosjoner i dag. Fjellet er mykt nok til at boret kan arbeide uten dynamitt. Arslan Ustael kikker ned i tunnelen i retning mot Georgia. ”Vi har ikke funnet gull ennå”, sier han. Steinene fra gravemaskinen velter over på lastebilen, og bråket overdøver nesten stemmen hans. ”Silkeveien vil gjenoppstå.”

Det er ingen jobber i Akhalkalaki. Og det er heller ikke gull der. I det hele tatt er det ikke mye som glitrer i de ugjestmilde fjellene ved denne byen sør i Georgia. Der ender den gamle jernbanen fra hovedstaden Tbilisi. Derifra vil det bli anlagt 95 km ny jernbane sørover gjennom Arslan Ustaels tunnel til Kars. I tillegg vil 120 km eksisterende jernbane bli renovert. Arbeidet begynner når det blir mildvær.

Akhalkalaki ligger i Georgia, men de fleste av innbyggerne i byen er etniske armenere – og lut fattige. Fabrikkene i Akhalkalaki stengte dørene etter at Sovjetunionen falt. Da landbrukskollektivene stengte, grodde de en gang så fruktbare åkrene til av ugress. Kriminelle klippet av aluminiumsledningene og kobberlederne som var med på å holde togene gående, og de solgte metallet i Iran og Tyrkia. Økonomien fikk enda et kraftig skudd for baugen i 2007, da russerne stengte en militærbase i byen.

Derfor drar mennene til Moskva, der de jobber som gatefeiere og sender penger hjem. Mange av dem som har blitt igjen, føler seg oversett av den georgiske regjeringen, og det har i den forbindelse vært mange demonstrasjoner. Svært få i Akhalkalaki og den omgivende Javakheti-regionen snakker georgisk, og i skolene er det ingen som kan undervise i det. På 1990-tallet så det ut som om Javakheti kunne bli den neste regionen som løsrev seg fra Georgia, på samme måte som Abkhasia og Sør-Ossetia i nord. De erklærte seg uavhengige på begynnelsen av 1990-tallet, men de har nesten ikke oppnådd anerkjennelse fra noen.

Nå satser Georgia på at BTK-jernbanen setter fart i økonomien og at de kan integrere den opprørske armenske enklaven i resten av landet. Da planene om å åpne jernbanen kom fram den første gangen, protesterte armenerne i Georgia fordi de syntes det var urimelig at den gikk utenom Armenia. Men i dag håper folk i Akhalkalaki at den nye jernbanen vil sette en stopper for ørkenvandringen etter kommunisttiden.

Grigorij Lasarev står på utendørsmarkedet i Akhalkalakis. Han selger poteter på kommisjon for en lokal bonde, handler dem for mandariner og selger deretter frukten på markedet for 40 tetri pr. kilo. Han vil gjerne jobbe på jernbanen. ”Jeg er mekaniker, sveiser, ingeniør”, sier han. ”Psykisk er det ikke bra for meg å stå her og selge mandariner.” I bagasjerommet på den russiske Moskvitch-bilen hans ligger det en stabel med frukt. Han kikker på de mange andre som også selger mandariner. I sovjettiden var det bare tillatt for offisielle gateselgere å selge varene sine her, sier Grigorij Lasarev. ”Men nå er alle selgere.” Han er 58 år gammel og har så dårlige tenner at han nesten ikke kan tygge myke matvarer som sitrusfrukter. Han har to små barn å forsørge og bare noen få tetri i jakkelommen.

Da Grigorij Lasarev kjørte de to timene til byen Kartsakhi for å søke jobb på jernbanen, ble han avvist. Han dro deretter til den leiren som er i ferd med å settes opp utenfor Akhalkalaki, og der tyrkiske og aserbajdsjanske faglærte arbeidere snart vil samles. ”Du kan ikke kjøre gravemaskin”, sa de. ”Du snakker ikke georgisk.”

Politikerne i Tbilisi sier at Akhalkalaki vil bli en viktig stasjon på Jernsilkeveien, der togene skal skifte mellom europeisk og russisk sporbredde. For folk i Akhalkalaki er det likevel vanskelig å skjønne hvordan det kan komme dem til gode. På samme måte som Grigorij Lasarev har mange hundre lokale søkt jobb på jernbanen, men så langt forblir det med drømmen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også