Tre banebrytende observasjoner

En gruppe afrikanske fiskere som hadde slått leir på stranden i nærheten av fiskegarnene sine, tok imot det lille selskapet og hjalp dem med å slepe opp sakene deres. Deretter brukte Jane og moren hennes ettermiddagen på å slå leir. Ved 17-tiden hørte de at noen hadde sett en sjimpanse. ”Så vi la av gårde, og der var sjimpansen”, skrev Jane senere samme kveld i dagboken sin. Hun fikk likevel bare et lite glimt av dyret på lang avstand.

12. oktober 2010

En gruppe afrikanske fiskere som hadde slått leir på stranden i nærheten av fiskegarnene sine, tok imot det lille selskapet og hjalp dem med å slepe opp sakene deres. Deretter brukte Jane og moren hennes ettermiddagen på å slå leir. Ved 17-tiden hørte de at noen hadde sett en sjimpanse. ”Så vi la av gårde, og der var sjimpansen”, skrev Jane senere samme kveld i dagboken sin. Hun fikk likevel bare et lite glimt av dyret på lang avstand.

”Den fjernet seg da vi kom bort til de fiskerne som hadde fått øye på den, og selv om vi klatret opp langs den neste skråningen, så vi den ikke igjen.” Jane hadde imidlertid lagt merke til og gjort et notat om noen bøyde, flattrykte greiner i et tre: et sjimpansereir. Den oppdagelsen, det aller første reiret, ble begynnelsen på en av de mest betydningsfulle historiene innen moderne feltbiologi: et 50 år langt studium av sjimpansers atferd i Gombe, som Jane Goodall og en rekke andre mennesker har foretatt, og som fremdeles fortsetter i dag.

Eventyrlig saga

Noen av høydepunktene fra denne sagaen høres ut som et eventyr.

Da hun startet, hadde den unge frøken Goodall ingen vitenskapelig bakgrunn eller erfaring i det hele tatt, ikke engang en bachelorgrad. Hun var en begavet, motivert, sekretærutdannet engelsk kvinne som alltid hadde vært glad i dyr og drømt om å studere dem i Afrika. Hun kom fra en familie med sterke kvinner, svært begrensede økonomiske midler og fraværende menn. De første ukene i Gombe var vanskelige. Hun kjempet for å utvikle en arbeidsmetode; en febersykdom – trolig malaria – kostet henne tid; og hun vandret kilometer etter kilometer i de skogkledde fjellene, men fikk bare noen få glimt av sjimpanser.

Men så en dag lot en eldre hann med grå værhår henne komme tett innpå i en forbausende gest av tillit. Jane døpte den gamle sjimpansen David Gråskjegg. Til dels takket være ham gjorde hun tre iakttakelser som sådde tvil om antropologenes teorier: Sjimpanser spiser kjøtt (inntil da mente man at de var vegetarianere), sjimpanser bruker redskaper (som f.eks. plantestengler som de stikker inn i termittbol), og sjimpanser lager redskaper (de piller bladene av stenglene), noe som viser en evne til forsettlig handling som man ellers mente var særegent for mennesker. Hver av oppdagelsene snevret inn det intelligensmessige og kulturelle gapet mellom Homo sapiens (det vitende mennesket) og Pan troglodytes (sjimpansen).

Furore blant antropologene

Den mest epokegjørende av de tre oppdagelsene var at sjimpanser framstiller redskaper. Det vakte furore blant antropologene fordi det rokket ved den herskende forestillingen om at det var akkurat den egenskapen – evnen til å lage redskaper – som skilte vår egen art fra dyrene. Louis Leakey var henrykt og skrev til Jane: ”Nå er vi enten nødt til å omdefinere ”redskap”, omdefinere ”menneske” eller akseptere at sjimpanser er mennesker”.

Det var en skjellsettende bemerkning som ble innledningen til en viktig ny æra i oppfatningen av mennesket. En annen interessant ting å huske er at alle de tre revolusjonerende oppdagelsene ble gjort av Jane (alle kaller henne Jane – alt annet ville virke merkelig) i løpet av hennes fire første måneder i felten. Hun kom veldig raskt ut fra start, men hennes samlede innsats i Gombe kan ikke måles i et så kort perspektiv og strekker seg mye lenger enn det.

Det fantastiske ved Gombe er ikke at Jane Goodall ”omdefinerte” menneskeslekten, men at hun satte en ny – og svært høy –standard for studier av menneskeapers atferd i det fri med fokus på både individuelle karaktertrekk og kollektive mønster. Hun utviklet et forskningsprogram, et sett av prosedyrer og etiske standarder, en intellektuell framdrift – ja, hun etablerte faktisk et forhold mellom den vitenskapelige verden og en bestemt flokk sjimpanser – som har utviklet seg til noe langt mer enn en enkelt kvinnes verk.

Gombeprosjektet har vokst på alle bauger og kanter, har overlevd kriser, har kommet til å tjene formål som verken Jane eller Louis Leakey hadde forutsett, og benytter i dag metoder (satellittkartlegging, endokrinologi, molekylær genetikk) og tar tak i spørsmål som rekker langt utover dyreatferd. For eksempel gir molekylæranalyser av avførings- og urinprøver, som kan samles inn uten å fange eller komme i fysisk kontakt med dyrene, oss ny kunnskap om det genetiske slektskapet mellom sjimpansene og tilstedeværelsen av sykdomsframkallende bakterier hos noen av dem.

Trist ironi

Det finnes imidlertid en trist ironi ved denne vitenskapelige triumfen 50 år etter at Jane først kom til Gombe: Jo mer kunnskap vi får om sjimpansene, jo større grunn har vi også til å frykte for deres fortsatte eksistens.

Det er særlig to oppdagelser som gir grunn til bekymring. Den ene er av geografisk art, den andre handler om sykdom. Verdens mest avholdte og studerte bestand av sjimpanser er isolert i en øy av grønt; et levested som er for lite til å sikre at den kan overleve på lang sikt. Og nå later det også til at noen av sjimpansene dør av deres form for AIDS.

Kanskje du er interessert i ...

Les også