Krig og smittsomme sykdommer truer sjimpansene

Utenlandske forskere kunne ikke lenger jobbe i Gombe, og selv Jane kunne i noen år ikke jobbe der uten militæreskorte. ”Men det var ikke alt som var ille”, forteller Anthony Collins. Ansvaret for datainnsamlingen ble øyeblikkelig overdratt til det tanzanianske feltpersonalet. Alle disse hadde fått minst et års opplæring i datainnsamling, men de fungerte også fremdeles som stifinnere og hjalp til med å lokalisere sjimpansene, identifisere planter og sikre at mzungu (de hvite forskerne) hver dag kom seg trygt hjem til leiren før mørkets frambrudd.

12. oktober 2010

Utenlandske forskere kunne ikke lenger jobbe i Gombe, og selv Jane kunne i noen år ikke jobbe der uten militæreskorte.

”Men det var ikke alt som var ille”, forteller Anthony Collins. Ansvaret for datainnsamlingen ble øyeblikkelig overdratt til det tanzanianske feltpersonalet. Alle disse hadde fått minst et års opplæring i datainnsamling, men de fungerte også fremdeles som stifinnere og hjalp til med å lokalisere sjimpansene, identifisere planter og sikre at mzungu (de hvite forskerne) hver dag kom seg trygt hjem til leiren før mørkets frambrudd.

Men etter bortføringen var det tid for tanzanianerne, og ”den dagen gikk stafetten over til dem”, forteller Anthony Collins. Arbeidet lå bare stille et enkelt døgn. I dag heter sjefen for Gombes sjimpanseforskning Gabo Paulo, og feltobservasjonene og datainnsamlingen blir utført av Methodi Vyampi, Magombe Yahaya, Amri Yahaya samt 20 andre tanzanianere.

Menneskeskapte konflikter, som også trengte seg over Tanzanias grenser fra nabolandene, var ikke de eneste plagene Gombe var utsatt for. Sjimpansenes verden kunne også være voldelig. I 1974 innledet Kasekela-flokken (som forskningen i Gombe hovedsakelig er konsentrert rundt) en rekke blodige angrep på en mindre undergruppe som kalles Kahama. Denne voldelige perioden, som i Gombe kalles Fireårskrigen, førte til at flere sjimpanser døde, og at Kahama-gruppen gikk til grunne. Deretter ble territoriet til denne gruppen annektert av Kasekela-flokken.

Også innenfor Kasekela-flokken er hannenes kamper for å bli alfahann svært politiske og fysiske, mens det blant hunnene har vært episoder der en mor har drept en rivaliserende mors unge. ”Da jeg begynte arbeidet i Gombe, trodde jeg at sjimpanser oppførte seg penere enn vi gjør. Men tiden har vist at det ikke er tilfelle. De kan være nøyaktig like forferdelige,” skrev Jane Goodall.

Sykdommer rammet også. I 1966 brøt det ut en ondartet lidelse (trolig polio, som ble overført fra mennesker i lokalområdet), og seks sjimpanser døde eller forsvant, mens seks andre ble delvis lammet. To år senere herjet en luftveissykdom (kanskje influensa eller lungebetennelse), og da forsvant David Gråskjegg og fire andre sjimpanser. Ytterligere ni sjimpanser døde av lungebetennelse i begynnelsen av 1987. Disse episodene, som viser hvor utsatte sjimpansene er for menneskebårne sykdommer, forklarer hvorfor forskerne i Gombe er så veldig opptatte av og på vakt overfor smittefare.

Og bekymringen har steget i takt med endringene i landskapet utenfor nasjonalparkens grenser. I årenes løp har folk i de omkringliggende landsbyene kjempet for å opprettholde sitt vanlige liv og levnet. De har hogd trær i de bratte skråningene for å skaffe ved, anlagt åkrer der, brent av gress- og krattområder i tørketiden og brukt asken som gjødsel, fått barn og prøvd å brødfø dem. På begynnelsen av 1990-tallet hadde skogrydding og erosjon forvandlet Gombe nasjonalpark til en grønn øy omgitt på tre sider av menneskenes innvirkning og av Tanganyikasjøen på den fjerde.

På denne øya fantes det bare ca. 100 sjimpanser, noe som på lang sikt ikke er nok til å opprettholde en levedyktig bestand, sikre mot de negative effekter av innavl og holde stand overfor den neste sykdomsepidemien. Jane Goodall innså at det måtte gjøres noe i tillegg til det fortsatte studiet av en avholdt bestand av sjimpanser som kanskje var dødsdømte. Og det måtte gjøres noe for både menneskene og for sjimpansene.

I en by i nærheten møtte hun den tyskfødte agronomen George¬ Strunden, og med hjelp fra ham opprettet hun TACARE (Lake Tanganyika Catchment Reforestation and Education Project). Det første som ble gjort da prosjektet ble etablert i 1995, var å etablere treplanteskoler i 24 landsbyer. Målet var å få stoppet skogryddingen i skråningene, beskytte avvanningsområdene til landsbyene og på sikt kanskje igjen få bundet Gombe sammen med skogområder utenfor parken (noen av dem hadde egne bestander av sjimpanser) ved å hjelpe landsbyboerne med å plante trær.

Det lever f.eks. en liten gruppe sjimpanser i Kwitanga-skogen ca. 15 km øst for Gombe. Og omkring 80 km lenger sørøst lever det over 500 sjimpanser i et økosystem som kalles Masito-Ugalla. Hvis et av de områdene kunne forbindes med Gombe via gjenplantede skogkorridorer, ville sjimpansene kunne nyte godt av en større utveksling av gener og en større bestand. På den andre siden ville det også øke risikoen for at sykdommer spredte seg.

Uansett er det en nesten umulig oppgave. Jane og folkene hennes har arbeidet forsiktig og tålmodig, og inntil videre har de gjort noen lovende framskritt i form av samarbeid med landsbyer, mindre avbrenning og naturlig gjenvekst i skogene.

Kanskje du er interessert i ...

Les også