Forbannet gravplass skremmer arkeolog

Selv vitenskapsfolk blir påvirket av følelser. Arkeologen Christine Lee forteller om hvordan hun forlot en utgraving i Mongolia fordi hun følte seg engstelig; det var som om noen holdt øye med henne.

15. juli 2013

Sammen med et forskerteam kjørte jeg i fire dager vestover fra Ulan Bator mot grensen nær Kasakhstan for å jobbe på en gammel gravplass. Vi kjørte nesten 1600 km gjennom de sentrale steppeområdene i Mongolia, Gobiørkenen og Altajfjellene. Da vi stoppet i en landsby, fikk vi vite at det hvilte en forbannelse over gravstedet, som var en gravplass for kongelige medlemmer av Xiongnu-imperiet. Den kinesiske muren ble bygd for å holde Xiongnu-stammene ute.

Da vi kjørte mot graven, fikk vi en følelse av at noe var galt. Det var uhyggelig stille. Normalt sitter vi alle og koser oss rundt et bål etter at dagens arbeid er over. Det gjorde vi ikke her. Og det svermet av mygg overalt, selv om vi var midt i ørkenen.

Det hadde allerede vært en utgraving på stedet flere tiår tidligere, som hadde etterlatt store kratere. Senere hadde flere mennesker kommet til skade og kveg blitt drept etter å ha falt i hullene. Da jeg stod ved kanten av et av hullene, følte jeg meg engstelig; som om noen holdt øye med oss. Det var en atmosfære over dette stedet som om det ikke ønsket at vi var der. Jeg sa til utgravingsteamet at vi kunne undersøke skjelettene og knoklene når de kom til museet i Ulan Bator. Og så dro vi.

De fleste føler seg utilpass rundt de døde. Faren min har uttrykt bekymring for om skjelettene fra mine utgravinger kanskje følger med meg. Svaret mitt har alltid vært at jeg ikke forstyrrer skjelettene, men heller medvirker til å gi de som lenge har vært glemt, en historie. Og at jeg dessuten ville forlate et sted hvis jeg følte at skjelettene ikke ønsket meg der. Det var det jeg gjorde denne gangen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også