De første årene og et traume i Gombe

Helt fra begynnelsen har Jane Goodall stått overfor spørsmålet om hvordan man skal studere sjimpanser, og hva som kan utledes av de atferdsmessige iakttakelsene. Det kom allerede i fokus etter den første sesongen hennes i felten, da Louis Leakey fortalte henne om sitt neste lyse innfall som skulle forme livet hennes: Han ville skaffe Jane plass som Ph.D.-student i etologi ved Cambridge University.

12. oktober 2010

Helt fra begynnelsen har Jane Goodall stått overfor spørsmålet om hvordan man skal studere sjimpanser, og hva som kan utledes av de atferdsmessige iakttakelsene. Det kom allerede i fokus etter den første sesongen hennes i felten, da Louis Leakey fortalte henne om sitt neste lyse innfall som skulle forme livet hennes: Han ville skaffe Jane plass som Ph.D.-student i etologi ved Cambridge University.

En doktorgrad virket fjernt på Jane, som aldri hadde gått på universitetet, og som kanskje hadde drømt om å bli naturforsker eller journalist, men aldri tenkt på å bli ”vitenskapsmann”. ”Jeg visste ikke engang hva etologi var”, fortalte Jane. ”Det gikk lang tid før det gikk opp for meg at det bare betød atferdsstudier.” Da hun hadde blitt tatt opp som student ved Cambridge, oppdaget hun at hun lå i konflikt med de erfarne kreftene på instituttet og de herskende holdningene på feltet.

”Det var litt av et sjokk å få vite at jeg hadde gjort alt feil. Alt.” På det tidspunktet hadde Jane samlet inn feltdata i 15 måneder fra Gombe. Av dette stammet det meste fra tålmodige studier av individer som hun hadde gitt navn som David Gråskjegg, Mike, Olly og Fifi. En slik personliggjøring falt ikke i god jord på Cambridge – å tillegge dyr personlighet og følelser var ikke vitenskap. ”Heldigvis husket jeg min tidligste barndomslærer, som lærte meg at det ikke var sant.” Jane tenkte på hunden sin, Rusty. ”Man kan ikke tilbringe livet sitt med et dyr med en rimelig velutviklet hjerne uten å oppdage at det har personlighet.” Så hun stod fast på sitt – det gjør den ellers så milde Jane nemlig alltid – og den 9. februar 1966 fikk hun sin Ph.D.

I 1968 fikk det lille viltreservatet også ny tittel, da det ble utnevnt til Gombe nasjonalpark i det nye landet Tanzania. På det tidspunktet fikk Jane forskningsstøtte fra National Geographic Society. Hun hadde giftet seg, blitt mor og verdensberømt, blant annet i kraft av sine artikler her i magasinet og sin karismatiske opptreden i TV-dokumentaren Miss Goodall and the Wild Chimpanzees. For å finansiere¬ og sikre feltleiren for framtiden hadde hun omdannet den til en ideell organisasjon som hun hadde gitt navnet Gombe Stream Research Center (GSRC).

I 1971 gav hun ut boken I skyggen av mennesket om de første årene i Gombe, og den ble en bestseller. Omtrent samtidig begynte hun også å ta imot studenter og Ph.D.-studenter i Gombe for at de kunne hjelpe til med innsamlingen av sjimpansedata og andre forskningsoppgaver. Jane Goodalls innflytelse på moderne primatologi, som Louis Leakey stolt utbasunerte til høyre og venstre, taler sitt eget stille språk i form av den lange listen av tidligere Gombe-folk som siden har blitt høyt ansette forskere. En av dem er Anne Pusey, som i dag er professor og ¬instituttleder for evolusjonær antropologi ved Duke University i USA, og som også er direktør for senteret for primatstudier ved Jane Goodall-instituttet (etablert i 1977). Der er hun blant annet ansvarlig for 22 arkivskap som er fulle av feltdata – notatbøker, dagbokopptegnelser og sjekklister på engelsk og swahili – fra 50 års sjimpansestudier i Gombe.

I løpet av disse 50 årene har det vært en traumatisk avbrytelse av forskningsarbeidet. Natten til 19. mai 1975 ble tre unge amerikanere og en nederlandsk kvinne kidnappet av opprørssoldater som hadde kommet seilende over Tanganyikasjøen fra Zaire. De fire gislene ble til slutt frigitt, men GSRC turde ikke lenger ta imot utenlandske forskere og hjelpere, forklarer Anthony Collins. Den gangen var han en ung britisk biolog med en stor interesse for bavianer, som sammen med sjimpansene var de mest synlige menneskeapene i Gombe.

I tilegg til bavianforskningen har han i snart 40 år spilt en framtredende administrativ rolle både på GSRC og ved Jane Goodall-instituttet. Han husker 19. mai 1975 som ”den dagen verden forandret seg i Gombe”. Anthony Collins var ikke til stede den natten, men han dro tilbake med en gang for å hjelpe.

Kanskje du er interessert i ...

Les også