Tsunamier har endret historiens gang

Tsunamier rammer nesten hvert år et eller annet sted i verden, og de største av dem har sannsynligvis endret historiens gang. Noen ­arkeologer mener eksempelvis at en tsunami i Middelhavet traff nordkysten av Kreta for drøyt 3500 år siden og fikk den minoiske sivilisasjonen til å bukke under.

16. februar 2012

Tsunamier rammer nesten hvert år et eller annet sted i verden, og de største av dem har sannsynligvis endret historiens gang. Noen arkeologer mener eksempelvis at en tsunami i Middelhavet traff nordkysten av Kreta for drøyt 3500 år siden og fikk den minoiske sivilisasjonen til å bukke under.

I det femte århundret før vår tid var den greske historikeren Thukydid den første som beskrev en forbindelse mellom jordskjelv og tsunamier. Han skrev at det første tegnet på en tsunami ofte er det plutselige vannstandsfallet i en havn når havet trekker seg bort fra kysten. ”Uten jordskjelv kan jeg ikke se hvordan slikt skulle kunne skje”, skrev han. Men det kan det faktisk.

Den minoiske tsunamien ble utløst av det voldsomme vulkanutbruddet på Thira (øya som i dag heter Santorini) i Egeerhavet. Jordras kan også forårsake lokale tsunamier, slik som den som i 1958 skylte 525 meter opp langs en fjellside i Lituya Bay i Alaska, USA. Alt som skal til, er at en stor fjellformasjon plutselig begynner å bevege seg i en stor vannmasse – det trenger ikke nødvendigvis å være havet.

Energi som tilsvarer 8000 Hiroshima-bomber

Men de aller fleste av tsunamiene, også den i Tohoku, skyldes jordskjelv langs forkastninger på havbunnen, som kalles subduksjonssoner. De fleste finnes i Stillehavet og Indiahavet. Langs disse grensene støter to av verdens tektoniske plater sammen, og havbunnsplaten, som består av tett, undersjøisk jordskorpe, glir ned under den lettere kontinentalplaten, og det oppstår en dyphavsgrop.

Normalt foregår dette i et glidende forløp med noen få centimeter hvert år. Men av og til setter platene seg fast. Etter noen hundre år vinner den opphopede spenningen over friksjonen, og platene smetter forbi hverandre med voldsom kraft. I mars i fjor begynte jordskjelvet utenfor Japan 30 km under havbunnen og bredte seg opp langs den skrå kontaktsonen mellom platene til Japangropen på havbunnen. Det utløste en energi som tilsvarte ca. 8000 Hiroshima-bomber.

Normale havbølger blir skapt av vinden på havflaten, men ved en tsunami beveger hele vannsøylen seg fra havbunnen og oppover. Den første bevegelsen brer seg i hver sin retning fra forkastningen i form av lange bølgefronter med opptil 500 km mellom. På dypt vann ute på havet legger man knapt nok merke til dem. Bare på grunt vann vokser de til faretruende høyder når de presses opp mot kysten. Selv etter å ha krysset et helt hav kan de fremdeles være farlige og flytter seg like raskt som et passasjerfly.

Tsunamien som herjet Japan i mars i fjor, skylte en mann til havs i California i USA, og den brakk enorme flak av isen i Antarktis. Tsunamien som tok livet av 41 mennesker i 1960 i Minamisanriku, ble utløst av et jordskjelv utenfor Chile som målte 9,5 på Richters skala – det største jordskjelvet som noen gang er registrert.

Den indonesiske tsunamien 26. desember 2004 tok livet av mennesker rundt hele Indiahavet. Den begynte utenfor nordvestkysten av Sumatra med et plutselig 1600 km langt brudd – og et jordskjelv på 9,1 på Richters skala – ved Sundaforkastningen, der havbunnsplaten presser seg inn under Indonesia. Det gikk hardest ut over Indonesia med nesten 170 000 døde – av disse over halvparten i Banda Aceh. Men ca. 60 000 døde i Sri Lanka, India og andre land rundt Indiahavet – det var til og med dødsofre så langt borte som i Afrika.

Varslingssystemer kan redde liv

I kjølvannet av katastrofen i 2004 gikk flere land sammen om å utvide bruken av et tsunamivarslingssystem. Systemet består av et instrument som er festet til havbunnen – et såkalt tsunameter – som måler trykkforandringene som forårsakes av en forbipasserende tsunami. Tsunametret sender et signal til en bøye på havflaten, som sender dataene videre til en satellitt som sender ut informasjonen til varslingssenter over hele verden.

Fram til 2004 var det bare plassert seks slike følere, alle i Stillehavet. Det fantes ingen i Indiahavet, og dessuten hadde mange av landene i regionen ingen nasjonale varslingssenter som kunne ha varslet lokalsamfunnene.

Denne mangelen fikk tragiske konsekvenser. På Sumatra hadde folk bare noen få minutter på å flykte, men tsunamien brukte to timer på å nå India, og likevel døde rundt 16 000 mennesker. ”Det var helt unødvendig. Teknisk sett ville det ha vært ganske enkelt å installere et tsunamivarslingssystem for Indiahavet”, sier geofysikeren Paramesh Banerjee fra Singapore.

I dag er det 53 varslingsbøyer i drift på verdenshavene, deriblant seks av i alt 27 som er planlagt for Indiahavet. Så en gjentakelse av katastrofen fra 2004 er nå mindre sannsynlig. Bøyene ville likevel ikke ha hjulpet noe på Sumatra. Folk som bor langs kysten i nærheten av en aktiv forkastningssone, blir nemlig nødt til å flykte så snart jordskjelvet inntreffer. Det japanske varslingssystemet bygger ikke bare på tsunametere, men også på seismometere kombinert med en datamodell som kan forutsi hvor stor en tsunami blir ut fra størrelsen og beliggenheten på jordskjelvet.

I mars fungerte ikke systemet, som administreres av det japanske meteorologiske instituttet (JMA), optimalt. JMAs første anslag, mens grunnen ennå ristet, tolket skjelvet til 7,9 på Richters skala – men senere målinger viste at det var en kraftig undervurdering. Tsunamivarslingen advarte om bølger på tre meter eller mer – men i Minamisanriku kom de opp i 15,5 meter, og noen steder kanskje enda høyere.

Men innbyggernes respons på varslingen var heller ikke optimal. ”Jeg tror at mange som overlevde tsunamien i 1960, ikke gadd å flykte denne gangen”, sier Jin Sato. Han mener at kystmuren i byen ga folk en falsk trygghetsfølelse.

Tsunamien overrasket forskerne

Størrelsen på jordskjelvet og tsunamien sjokkerte seismologene. Det indonesiske jordskjelvet i 2004 hadde åpnet en bruddsone på 1600 km, skjelvet i Tohoku bare 450 km – likevel ga det et jordskjelv som målte ni på Richters skala. Det trodde ikke de fleste geologer var mulig i Japangropen. Den undersjøiske skorpen der er gammel, kald og tett, og forskerne gikk ut fra at den ville synke for lett og friksjonsløst ned under Japan til å utløse et jordskjelv av den størrelsesordenen.

Men for over ti år siden oppdaget forskere ved Tohoku-universitetet tre forskjellige lag sand som strakte seg 4,5 km inn i landet. Sandlagene inneholdt store mengder havplankton, noe som viste at de var avleiret av gigantiske tsunamier. Gjennom de siste 3000 årene har disse tsunamiene kommet med 800 til 1100 års mellomrom.

Forskernes artikkel ble offentliggjort i 2001 og sluttet med en advarsel: Ettersom den siste tsunamien hadde truffet Sendai for over 1100 år siden, var risikoen for en snarlig gjentakelse svært stor. Tsunamien i mars 2011 avleiret da også enda et lag sand minst 4 km inn i landet.

Kanskje du er interessert i ...

Les også