Hvor og når kommer den neste katastrofen?

Flere store byer over hele verden er truet av naturkatastrofer. Men i kjølvannet av den indonesiske tsunamien i 2004 og katastrofen som rammet Japan i fjor har utviklingen av varslingssystemer og beredskap for alvor tatt fart.

16. februar 2012 av Tim Folger

Jin Sato, borgermester i en by som ikke lenger eksisterer.

Den 11. mars 2011 forsvant den stille fiskerbyen Minamisanriku nord for Sendai nordøst i Japan. Det gjorde nesten Jin Sato også.

Katastrofen begynte kl. 14.46 ca. 130 km lenger øst i Stillehavet langs en forkastning som er begravd dypt nede under havbunnen. En 450 km lang bit av jordskorpen flyttet seg plutselig østover, en del av den nesten 24 meter.

Jin Sato hadde akkurat avsluttet et møte på rådhuset. ”Vi diskuterte byens tsunamiforsvar”, forteller han. Et annet jordskjelv hadde rystet området to dager tidligere – forskere har senere forstått at det var et forvarsel om jordskjelvet 11. mars, som har vist seg å være det største i Japans historie.

Da jorden endelig sluttet å skjelve etter fem ulidelige minutter, var Minamisanriku ennå stort sett uskadd. Men havet hadde bare så vidt begynt å løfte seg. Jin Sato og en flokk andre løp inn i byens tre etasjer høye katastrofeberedskapssenter.

24 år gamle Miki Endo jobbet i 2. etasje, der hun begynte å sende ut en advarsel via byens høyttalere: ”Vær så snill å gå mot høytliggende steder!” Jin Sato og de andre fortsatte opp på taket. Derifra så de tsunamien skylle inn over den 5,5 meter høye kystmuren i byen. De hørte den knuse alt på sin vei. Så skylte mørkegrått vann inn over toppen på bygningen. Miki Endos advarsel stoppet brått.

Omkring 16 000 mennesker døde den dagen. De fleste av dem langs en ca. 500 km lang kyststrekning i Tohoku-regionen. Bortimot 4000 er fremdeles savnet. Tsunamien utslettet flere byer og landsbyer i Tohoku og gjorde hundretusenvis av mennesker hjemløse. I Minamisanriku utgjør de drepte eller savnede ca. 900 av byens 17 700 innbyggere, deriblant Miki Endo.

Jin Sato overlevde ved å klatre opp i en radiomast på taket. ”Jeg tror jeg var under vann i tre eller fire minutter. Det er vanskelig å si”, sier han. Mange av de ca. 30 andre menneskene på taket prøvde å holde seg fast i jerngelenderne langs kanten. Bølgene fortsatte å komme gjennom hele natten, og de første par timene satte de bygningen under vann gang på gang. Om morgenen var det bare ti mennesker igjen på taket.

Japan har den beste beredskapen

Japan har verdens beste beredskap for jordskjelv og tsunamier. Landet har brukt milliarder på å forsterke gamle bygninger og utstyre nye med støtdempere. Høye kystmurer beskytter mange byer langs kysten, og de har skiltet evakueringsveier ved eventuelle tsunamier.

Disse forholdsreglene har til sammen reddet tusenvis av liv. Selve jordskjelvet i Tohoku – som målte ni på Richters skala – forårsaket langt mindre skade enn det ville ha gjort i andre land. Men tsunamien drepte mellom 16 000 og 20 000 mennesker – et dødstall på nivå med det et jordskjelv og tsunami i samme region krevde i 1896.

Japans beredskap er forbedret kolossalt siden den gangen, men befolkningen er tredoblet og kyststrekningene er langt tettere befolket. Det samme har skjedd i resten av verden, også i land som er mye dårligere forberedt. I Indiahavet, der historiens dødeligste tsunami drepte nesten 230 000 mennesker i 2004, er det spådd at en lignende katastrofe vil inntreffe en gang i løpet av de neste 30 årene. I USA, der en tsunami herjet nordvestkysten av Stillehavet for 300 år siden, på et tidspunkt da den var tynt befolket, anser geologer det for uunngåelig at det vil skje igjen.

Det er ikke første gangen Jin Sato har overlevd en stor tsunami. Han var åtte år da en fire meter høy bølge tok livet av 41 mennesker i Minamisanriku i 1960. Deretter bygde man en 5,5 meter høy kystmur. ”Seismologene forberedte oss på en tsunami som kunne bli 5,5–6 meter høy. Men denne var tre ganger så høy”, forteller Jin Sato.

Kanskje du er interessert i ...

Les også