En hverdag med tsunamitrusler

I Banda Aceh er livet i dag en blanding av noe redselsfullt og noe mirakuløst. Katastrofen, som fylte byen med forvridde lik som hadde fått ­revet av seg klærne i malstrømmen, førte også til fred og en slutt på flere tiår med blodige konflikter mellom frigjøringsgrupper i Aceh og den indonesiske regjeringen. ”Under krigen så man også lik i gatene”, sier Syarifah Marlina Al Mazhir, som er programkoordinator for amerikansk Røde Kors i Indonesia og bor i Banda Aceh. ”Tsunamien forandret alt, og nå kan vi gå ut om kveldene.”

16. februar 2012

I Banda Aceh er livet i dag en blanding av noe redselsfullt og noe mirakuløst. Katastrofen, som fylte byen med forvridde lik som hadde fått revet av seg klærne i malstrømmen, førte også til fred og en slutt på flere tiår med blodige konflikter mellom frigjøringsgrupper i Aceh og den indonesiske regjeringen.

”Under krigen så man også lik i gatene”, sier Syarifah Marlina Al Mazhir, som er programkoordinator for amerikansk Røde Kors i Indonesia og bor i Banda Aceh. ”Tsunamien forandret alt, og nå kan vi gå ut om kveldene.”

En massiv tilførsel av nødhjelpspenger har vært med på å bygge opp byen igjen, og de utallige kafeene der er fulle av unge til langt ut på natten. Men alle kjenner noen som døde 26. desember 2004.

”Noen ganger, når jeg lukker øynene, kan jeg fremdeles høre folk skrike”, forteller en kvinne. I en liten park leker noen barn på en sklie like under et 60 meter langt, 2600 tonn tungt skip. Barna er for små til å huske noe om tsunamien. Skipet ligger der hvor tsunamien etterlot det, oppå noen bygninger over to kilometer inne i landet.

Skoleelever holder tsunamiøvelser

En varm og fuktig julimorgen i Padang øver en folkeskole som ligger 750 meter fra stranden, på det uunngåelige. Rundt kl. 10 om formiddagen ringer en alarmklokke, og barna strømmer ut fra klasserommene i den lille gruslagte skolegården – guttene i hvite skjorter og røde bukser, jentene i hvite bluser og hodetørklær og lange, røde skjørt. De setter seg på huk i ring og holder de små ryggsekkene sine over hodene for å beskytte seg mot de bygningsdelene som kan falle ned under et jordskjelv. Alle synger i kor.

”De gjentar Allahs 99 navn”, sier Patra Rina Dewi. ”Den barmhjertige, Den medfølende, Beskytteren. Det er for å holde dem rolige i tilfelle en virkelig nødssituasjon.”

39 år gamle Patra Rina Dewi er den energiske lederen av en liten veldedighetsorganisasjon som heter Kogami, som har til formål å skape økt oppmerksomhet om tsunamier, og som hun og et par venner grunnla etter å ha sett nyhetsreportasjene fra Banda Aceh.

Etter press fra Kogami har Padang allerede merket opp 32 evakueringsruter, og ni av i alt hundre planlagte tilfluktsrom i flere etasjer er i ferd med å bli bygd for å gi noen mennesker mulighet til å komme seg unna bølgene. I mellomtiden har Patra Rina Dewi og hennes 16 medarbeidere innført tsunamiøvelser på skoler som denne. Det finnes ingen høytliggende steder i nærheten, og derfor har de 567 elevene på skolen blitt trent opp til å løpe ca. tre kilometer innover i landet.

Men de cirka 80 elevene i første klasse kan ikke løpe fort nok. ”Elevene i første klasse trenger rundt 40 minutter på å komme seg til det sikre området”, sier Elivia Murni, som er en av lærerne. ”De kommer helt sikkert til å bli tatt av vannmassene hvis tsunamien kommer.”

Det ligger rundt regnet tusen skoler langs kysten av Vest-Sumatra, og Kogami har innført treningsprogrammer i 232. I noen av fiskerlandsbyene som ligger overalt langs kysten nordvest for Padang, vil ikke organisasjonen engang forsøke.

”Noen ganger får jeg ikke sove om natten”, sier Patra Rina Dewi da vi forlater en av landsbyene. Frodige fjell reiser seg i øst, men store, mudrete rismarker vil gjøre det umulig å nå fjellene i tide. ”Det finnes ingen fluktruter for de som bor her”, sier Patra Rina Dewi. ”Hvis vi fortalte dem om tsunamifaren, ville det bare gjøre dem motløse.”

Overlevende har ikke lyst til å flytte

Da det endelig ble morgen 12. mars i Minamisanriku, sto Jin Sato og restene av gruppen hans på taket – frysende, gjennomvåte og totalt utmattet. De klatret ned langs et fiskegarn som hadde blitt skylt opp på det røde stålskjelettet av den raserte bygningen, og gikk opp på en åskam i nærheten, der andre overlevende hadde samlet seg.

I dag har Jin Sato kontor i en brakke på toppen av den samme åsen. Han er 60 år og har et rolig, alvorlig blikk. Han har arr på hendene av å klamre seg til radiomasten. Rundt venstre håndledd har han en bønnekrans.

Den byen Jin Sato vokste opp i, er borte, men han har fremdeles ansvaret for mange av menneskene som bor i offentlige tilfluktssteder eller midlertidige boliger. Grunnen i området sank over en halv meter etter jordskjelvet, så store deler av den tidligere byen blir oversvømt ved høyvann. Kanskje er det umulig å gjenoppbygge Minamisanriku, og det er noe som tynger de overlevende.

”Folk vil gjerne bli her, der forfedrene deres levde og døde”, sier Jin Sato. ”De har ikke lyst til å flytte.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også