Kerala, India: En atmosfære av gull

Gullsmykkene kommer ut av fløyelseskene en etter en. Det er familiestykker som den 23 år gamle indiske bruden Nagavi alltid har visst at hun skulle ha på seg på bryllupsdagen. Faren til Nagavi eier en kaffeplantasje i den indiske delstaten Karnataka, og hun er den eldste datteren. Nagavi har alltid vært opptatt av de bryllupene som bringer to velstående indiske familier sammen. Men først den morgenen da hun selv skal inngå et arrangert ekteskap med sønnen til en annen kaffeplantasjeeier, innser hun hvor ubeskrivelig vakker tradisjonen med å bære gull kan være.

9. november 2009

Gullsmykkene kommer ut av fløyelseskene en etter en. Det er familiestykker som den 23 år gamle indiske bruden Nagavi alltid har visst at hun skulle ha på seg på bryllupsdagen. Faren til Nagavi eier en kaffeplantasje i den indiske delstaten Karnataka, og hun er den eldste datteren. Nagavi har alltid vært opptatt av de bryllupene som bringer to velstående indiske familier sammen. Men først den morgenen da hun selv skal inngå et arrangert ekteskap med sønnen til en annen kaffeplantasjeeier, innser hun hvor ubeskrivelig vakker tradisjonen med å bære gull kan være.

Da Nagavi er gjort klar til bryllupet, er den universitetsutdannede jenta med forkjærlighet for olabukser og T-skjorte forvandlet til en indisk prinsesse som stråler av gull. Det flotte hodesmykket av to og et halvt kilo gull er så tungt at hodet hennes blir trukket bakover. Tre gullhalskjeder og en fem–seks armringer danner motvekt. Kledd i en 5,5 m lang sari med innvevde gulltråder kjemper Nagavi for å holde balansen mens hun sakte går ut av barndomshjemmet og, som tradisjonen pålegger henne, tar avskjed ved å kaste ris over hodet.

De gullskattene Nagavi har på seg – og de smykkene og sariene som ligger i bagasjerommet på firhjulstrekkeren som skal ta henne med til bryllupslokalene – er ikke en tradisjonell medgift. I denne kretsen av kaffedyrkere rundt byen Chikmagalur blir det – i motsetning til i mange fattigere deler av landet – sett på som upassende for brudgommens familie å stille konkrete krav. ”Gullsmykkene oppfattes som min ’andel’ av familieformuen,” sier Nagavi. De er verdt mange millioner kroner. Som i alle indiske bryllup viser gullet også hva slags verdier hun bringer med seg inn i ekteskapet. ”Med døtre må man begynne å spare gull den dagen de blir født. Det er viktig å få dem godt gift,” sier faren til Nagavi, C.P. Ravi Shankar.

Ikke noe annet sted i verden er det så sterke tradisjoner knyttet til gull som i India. De en milliard innbyggerne i landet har en årlig gjennomsnittsinntekt på 16 000 kr, men India har i flere tiår hatt den desidert største etterspørselen etter gull. I 2007 omsatte India 773,6 tonn gull, omkring en femdel av verdensmarkedet og over dobbelt så mye som den nest største avtakeren, Kina med 363,3 tonn og USA med 278,1 tonn. India produserer svært lite gull selv, men inderne har hamstret oppimot 18 000 tonn av det edle metallet – over 40 ganger så mye som det ligger i nasjonalbanken i India.

Indernes gullmani skyldes ikke bare at de elsker overdådighet, eller at den stadig større middelklassen har blitt rikere. Gull spiller en viktig rolle både for muslimer, hinduer, sikher og kristne ved nesten alle de store begivenhetene i livet – først og fremst ved bryllup. Det inngås rundt ti millioner giftermål i India hvert år, og med få unntak står gullet sentralt både rent visuelt og som symbol på det kulturbårne møtet mellom familier og generasjoner. ”Det ligger i DNA-et vårt,” sier butikksjef K.A. Babu fra Alapatt gullsmedbutikk i den sørvestlige byen Cochin. ”Gull betyr lykke.”

Det ser man tydeligst ved Akshaya Tritiya-festivalen om våren. Ifølge hinduenes kalender er det den gunstigste dagen å kjøpe gull på. Denne ene dagen kjøper inderne så mange gullsmykker – i 2008 var det 49 tonn – at det langt overstiger det som blir handlet på alle de andre dagene i året over hele verden, og det får ofte gullprisen til å stige litt.

Men resten av året ligger knutepunktet for gullhandel i Kerala. Det er en relativt velstående delstat på sørspissen av India med bare 3 % av landets innbyggere, men 7–8 % av gullmarkedet. Det er en uvanlig status for et område som har et av de få demokratisk valgte marxistiske regjeringer i verden, men det har historiske årsaker. Kerala var et viktig havneområde for krydderhandel og oppdaget tidlig gullet: Romerne gav gullmynter for pepper, kardemomme og kanel, og senere kom det med de forskjellige koloniherrene, portugisere, nederlendere og engelskmenn. Men lokalhistorikere sier at det var opprøret i regionen mot hinduenes kastesystem (ifølge systemet kunne de laveste kastene bare pynte seg med slipte steiner og knokler), og den etterfølgende massekonverteringen til kristendom og islam som gjorde gull til mer enn en handelsvare: Det ble et sterkt symbol på selvstendighet og sosial rang.

Men på tross av den lange historien er etterspørselen etter gull i Kerala større enn noen gang. Langs veien fra flyplassen til Cochin henger store reklameplakater med kvinner som er pyntet med bryllupssmykker. Indias største gullhandelskjeder kommer alle fra Kerala, og det ligger 13 store utstillingslokaler med gull innenfor en radius på tre km fra hovedgaten i Cochin, Mahatma Gandhi Road. I overklassen og blant yngre forbrukere i Mumbai og Delhi taper muligens gullet terreng til mer diskré – og dyrere – materialer som platina og diamanter. Men selv om folk i Kerala har blitt rikere (takket være et stort antall fremmedarbeidere i utlandet) og bedre utdannelse (hele 91 % kan lese og skrive), holder de fast ved gullet. Medgift er offisielt forbudt i India, men spiller likevel en stor rolle ved de fleste bryllup, og i Kerala er det meste av medgiften oftest gull.

”Vi vokser opp i en atmosfære av gull,” sier redaktør Renjith Leen i nyhetsmagasinet The Week, som har hovedkvarter i Cochin. Når et barn blir født i Kerala, gnir bestemoren en gullmynt i honning og drypper litt på tungen til barnet. Det betyr lykke. Ved alle store begivenheter de første seks månedene, fra dåpen til første gang barnet spiser fast føde, får det gaver i gull: ørepynt, halskjeder eller kjeder rundt magen. Og da barnet blir tre år, tar et familiemedlem en gullmynt og tegner ord på tungen til barnet for å gi det gode talegaver.

Men ingen av seremoniene gir inntrykk av hvor gjennomsyret den indiske økonomien egentlig er av gull. ”Gull er grunnlaget for økonomien,” sier K.A. Babu fra gullsmedbutikken. ”Folk oppfatter det som den beste sikkerheten, og ikke noe annet kan gi så raske penger.” Det er en gammel tradisjon i India for å hamstre gull til dårligere tider for hele familien. Det er også tradisjon for å pantsette smykker i nødssituasjoner – og å kjøpe dem tilbake senere. Bankene fungerer fremdeles som pantekontorer. De prøvde å kutte ut denne praksisen på 1990-tallet, men det førte til opptøyer og selvmord blant gjeldstyngede bankkunder, og regjeringen beordret dem til å fortsette.

Men mange bønder i Kerala foretrekker den raske og lette tilgangen til ”private långivere” som den halvskallete mannen i syttiårsalderen, George Varghese, som jobber hjemmefra tre timer sør for Cochin. George Varghese forteller at han handler med pantsatt gull for rundt 3 millioner kroner i måneden, og tallet er høyere om høsten og i bryllupssesongen. Det er nesten den perfekte forretning, for selv med renter, som kan komme opp i 1% pr. dag på kortsiktige lån, er det bare få som misligholder lånene. Ingen indere vil gi slipp på gullet sitt. ”Selv da gullprisen nådde opp i 5500 kr for en ounce, var det ingen som solgte smykkene eller myntene sine,” forteller George Varghese. ”Gullet fungerer som sparebøssen deres, og de stoler på at den vil vokse.”

Men når gullprisen stiger, blir det vanskeligere for fattige indiske familier å skaffe det gullet de trenger til medgift. Selv om medgiften fremdeles har den sosiale funksjonen at den stiller brudens og brudgommens familier jevnere økonomisk, har de stigende gullprisene også ført til voldelige episoder. I nabostaten Tamil Nadu har gullbegjæret ført til vold (som regel er det brudgommens familie som slår bruden fordi medgiften ikke er stor nok) og aborter (i familier som desperat prøver å unngå den økonomiske byrden det er å få en datter).

Selv i Kerala må den fattige delen av befolkningen noen ganger bukke under for presset. Den 59 år gamle enken Rajan Chidambaram fra slummen i utkanten av Cochin fant nylig en ung mann til sin eneste datter på 27 år. Men brudgommens familie forlangte altfor mye medgift: 25 gullmynter eller 200 gram gull (som for åtte år siden kostet 10 000 kr og i dag ca. 32 000 kr). Rajan Chidambaram er rengjøringshjelp og har bare de to øreringene hun selv går med. Hun har hatt et gullkjede, men hun brukte det for å betale sykehusregninger for sin avdøde mann. ”Jeg måtte gå med på brudgommens krav,” sier Rajan Chidambaram og tørker tårene. ”Ellers måtte datteren min bli boende hjemme resten av livet.”

Det endte med at en lokal långiver skaffet datterens medgift til bryllupet. Så trenger ikke Rajan Chidambaram skamme seg over sin ugifte datter, men til gjengjeld har hun en gjeldsbyrde som hun kanskje må betale tilbake på resten av livet.

Kanskje du er interessert i ...

Les også