Historien om den grønne steinen

Da nur piah vokste opp på den indonesiske øya Sumbawa, hørte hun om de enorme mengdene med gull som lå begravd under regnskogen i fjellene. Det var gamle sagn helt til geologer fra et amerikansk selskap, Newmont Mining Corporation, oppdaget en merkelig grønn stein ved en inaktiv vulkan 12 km fra huset hennes. ­Steinen var mosegrønn fordi den inneholdt kobber, som av og til finnes sammen med gull, og like etter begunte Newmont å etablere gruven Batu Hijau, som betyr ”grønn stein”.

9. november 2009

Da nur piah vokste opp på den indonesiske øya Sumbawa, hørte hun om de enorme mengdene med gull som lå begravd under regnskogen i fjellene. Det var gamle sagn helt til geologer fra et amerikansk selskap, Newmont Mining Corporation, oppdaget en merkelig grønn stein ved en inaktiv vulkan 12 km fra huset hennes. Steinen var mosegrønn fordi den inneholdt kobber, som av og til finnes sammen med gull, og like etter begunte Newmont å etablere gruven Batu Hijau, som betyr ”grønn stein”.

Nur Piah var 24 år den gangen og svarte på en jobbannonse fra Newmont. Hun tenkte at hennes imøtekommende vesen kunne skaffe henne jobb som resepsjonist. Men da hun kom for å bli lært opp, viste det seg at hun skulle kjøre en Caterpillar 793. Det er et transportkjøretøy som er en av verdens største lastebiler. Den er 6 m høy og 13 m lang – større enn huset til familien hennes. Bare hjulene var dobbelt så høye som henne. ”Den bilen skremte livet av meg,” husker Nur Piah. Det neste sjokket kom da hun så selve gruven. ”De hadde skrellet huden av jorden!” forteller hun. ”Jeg tenkte at det må sterke krefter til for å greie det.”

Ti år senere er Nur Piah selv en del av den kraften. Hun er mor til to og binder smilende et rosa tørkle rundt hodet før hun ruser motoren med Caterpillarens 2337 hestekrefter og durer ned i gruven. Lastebilen hennes er et av 111 kjøretøy som årlig transporterer nesten hundre millioner tonn stein fra gruven. Og alle spor etter den 550 m høye vulkanen, som hadde ligget der i millioner av år, er nå borte. Der den lå, er det nå et 1500 m bredt hull som når 105 m ned under havflaten. Når åren er tømt om ca. 20 år, vil gruvebunnen ligge 450 m under havflaten. Men Nur Piah tenker ikke over miljøskadene lenger. ”Jeg tenker bare på lønnen min,” sier hun.

Men det er en ting Nur Piah undrer seg over: I løpet av de i alt ti årene hun nå har jobbet i gruven, har hun ikke en eneste gang sett så mye som et glimt av gull. Gruveingeniørene finner gullet i de kobberforbindelsene det er bundet til. Ingen på Sumbawa ser noen gang den skjulte skatten som har forvandlet øya deres fordi gullet blir sendt til oversjøiske smelteovner i kobberkonsentrat.

De stigende gullprisene og tømmingen av årene i USA, Sør-Afrika og Australia får verdens største gullgruveselskaper til å lete etter gull i alle avkroker i verden. Et av de mest ekspanderende er gruvedriftgiganten Newmont fra Denver, som nå driver åpne gullgruver på fem kontinenter fra lavlandet i Ghana til fjellområdene i Peru. Newmont har blitt lokket av fordelene ved å operere i utviklingsland, der omkostningene er lavere, utbyttet høyere, og reglene færre.

Det har skapt titusenvis av nye jobber i fattige områder. Men selskapet har også blitt kritisert for alt fra ødeleggelser av naturen til tvangsflytting av landsbyer. Ved Batu Hijau-gruven, der Nur Piah jobber og Newmont har aksjemajoriteten og er eneansvarlig for driften, har selskapet svart med å trappe opp innsatsen for lokal utvikling og med miljøprogrammer – og avfeid kritikerne. ”Hvorfor roper aktivister opp tusenvis av kilometer unna mens ingen i nærheten av gruven klager?” spør pressesjefen for Batu Hijau, Malik Salim. ”Gull gjør folk gærne.”

De fleste på Sumbawa er bønder og fiskere som bor i trehytter på påler og stort sett ikke har noe kjennskap til den moderne verden. Men inne på området til Batu Hijau midt i jungelen har Newmont skapt en forstad etter amerikansk forbilde, der ca. 2000 av de 8000 arbeiderne i gruven bor. Langs de asfalterte gatene ligger en bank, en internasjonal skole og til og med en TV-stasjon som produserer Newmonts egen TV-kanal. Her kjører familier i firhjulstrekkere til ”gratis pizza”-kveld på en restaurant med utsikt over en flott golfbane, og lenger nede i gaten ligger en idrettshall.

De høyere prisene og avanserte teknikkene gjør det lønnsomt å utvinne mikroskopiske gullkorn. For å skille gull fra kobber i malmen fra Batu Hijau bruker Newmont en avansert flotasjonsteknologi som er giftfri i motsetning til den potensielt giftige cyaniduttrekkingen som Newmont bruker i andre gruver. Men ingen teknologi kan få de enorme avfallshaugene som gruvedriften skaper, til å bli borte. Det tar mindre enn 16 timer å produsere flere tonn avfall enn alle de tonnene med gull som noen gang er utvunnet. Det er to typer avfall: steinmateriale som hoper seg opp i flattoppede fjell rundt det som en gang var en uberørt regnskog, og giftig spillvann som Newmont leder ned til havbunnen.

Metoden med å lede spillvann ut i havet er forbudt i de fleste industrialiserte land fordi tungmetallene er skadelige for havmiljøet, og Newmont gjør dette bare i Indonesia. For fire år siden reiste en indonesisk domstol tiltale mot et av datterselskapene til Newmont – og fengslet også fem av de ansatte i en måned – fordi de hadde pumpet ut forurensende ma-terialer i havet ved den nå nedlagte Buyat Bay-gruven på øya Sulawesi. Newmont ble frikjent for siktelsene i 2007.

På tross av kritikernes påstand om at domstolen gav etter for press fra gruveindustrien, forsvarer Newmont praksisen med å slippet ut spillvann ved Batu Hijau. ”Det hadde vært billigere å deponere avfallet på land, men mer skadelig for miljøet,” argumenterer driftssjef Rachmat Makkasau ved Batu Hijau. Spillvannet fra Batu Hijau blir sluppet ut i havet 3,4 km utenfor kysten på 125 meters dyp, der havbunnen skråner nedover slik at det blir ført over 3000 m ned i havet. ”Vi kontrollerer spillvannet, rørene og havbunnen nøye,” sier Rachmat Makkasau. ”På denne dybden går det bare ut over noen ’havinsekter’.”

Dyphavet har kanskje ikke så mange forkjempere, men det har regnskogen. Og det kan være en av grunnene til at det er avfallshaugene mer enn spillvannet som skaper konflikter med den indonesiske regjeringen. Miljøavdelingen i Newmont – nå med 87 medarbeidere – legger vekt på at selskapet gjør en innsats for å gi haugene med steinavfall tilbake til naturen ved å dekke dem med tre meter jord og la jungelen vokse til oppå. Men man kan selvfølgelig ikke gjenskape uberørt regnskog, og Newmont har enda et problem: Etter ti års drift er det snart ikke plass til mer avfall fra Batu Hijau.

For tre år siden søkte selskapet om lov til å rydde nye 320 000 m² regnskog. Men ennå har ikke Jakarta gitt tillatelse fordi miljøvernere påpeker at den lille gultoppede kakaduen nesten har forsvunnet på Sumbawa. På grunn av plassproblemene står lastebilene til Batu Hijau fast i trafikken, og det gjør gruvedriften mindre effektiv. Hvis Newmont ikke snart får lov til å utnytte mer av regnskogen, advarer de med at de blir nødt til å si opp flere hundre av de indonesiske arbeiderne.

Den kompliserte situasjonen viser en overraskende uoverensstemmelse mellom Newmont og de før så velvillige indonesiske vertene. Batu Hijau skulle vært en mønstergruve, og Newmont skryter gjerne av alle fordelene: Nesten 2 milliarder kr betalt i skatter og avgifter i 2007, over 8000 jobber til indonesere og angivelig 3 milliarder kr til å rette opp miljøskader. Og så er det de over 15 millioner kronene som Newmont bruker årlig på utvikling av lokalsamfunnet. Det er kanskje småpenger i forhold til det selskapet tjener i året, men det har gitt de fem nærmeste landsbyene elektrisitet, helseklinikker, vanningsanlegg, og det har satt i gang jordbruksprosjekter.

Men det er ikke alle i lokalbefolkningen som er takknemlige. Utenfor de fem landsbyene som får støtte, har gruven ikke skapt særlig annet enn misunnelse (fordi de som ikke har jobb i gruven, er forbannet på de som har) og frustrasjon (fordi lønningene i gruveselskapet presser levekostnadene i været). Sinnet blusset f.eks. opp i 2006, da vandaler satte fyr på en leir øst på Sumbawa, der Newmont undersøkte mulighetene for å etablere enda en gruve.

Lokal- og provinsregjeringene har fått mer makt siden diktator Suhartos fall i 1998, og nå begynner de å gjøre seg gjeldende. I samarbeid med indonesiske næringsinteresser prøver de å få andel i gruvene og innflytelse på fordelingen av inntekter. ”Vi hadde ingen kontroll over våre egne liv da de kontraktene ble inngått under Suharto,” sier det lokale byrådsmedlemmet Manimbang Kahariyai. ”Vi må verne om vår egen framtid. Hva blir igjen av naturen vår når gruven er tømt?”

Nur Piah sitter i det nye huset sitt i landsbyen Jereweh og er mer opptatt av nåtiden enn av framtiden. ”Det er så mange som er avhengig av meg,” sier hun. Mannen hennes tjener litt som tømmerhandler, men lønnen til Nur Piah – ca. 3600 kr i måneden – har finansiert det toetasjes huset deres. Så det er kanskje av takknemlighet at hun har hengt opp et stort maleri av den gule Caterpillar 793 på veggen. Men jobben til Nur Piah er også utfordrende.

Det er spesielt hardt å skulle manøvrere den enorme lastebilen på en 12-timers arbeidsdag når kraftig regnvær har gjort de bratte bakkene ved gruven glatte, forteller hun. Men etter en lang dag sitter hun og smiler fornøyd mens den seks år gamle datteren sovner i fanget hennes. Jenta heter Higrid til mellomnavn. Det betyr på indonesisk ”rik- malm”, den beste i gruven.

Kanskje du er interessert i ...

Les også