Gullgraverne

Rosemery Sánchez Condori er bare ni år gammel, men hendene hennes er brune som gammelt lær. Det er det som skjer når en jente står i solsteiken i Andesfjellene og knuser stein. Siden Rosemerys far ble syk i gruvene i La Rinconada for åtte år siden, har moren hennes samlet stein ved gruvene 11 timer om dagen og knust dem for å finne små gullkorn som ellers hadde blitt oversett.

9. november 2009

Rosemery Sánchez Condori er bare ni år gammel, men hendene hennes er brune som gammelt lær. Det er det som skjer når en jente står i solsteiken i Andesfjellene og knuser stein. Siden Rosemerys far ble syk i gruvene i La Rinconada for åtte år siden, har moren hennes samlet stein ved gruvene 11 timer om dagen og knust dem for å finne små gullkorn som ellers hadde blitt oversett.

På skolefridager hjelper Rosemery noen ganger moren på fjellet. Det er selvsagt barnearbeid, men siden familien hennes lever fra hånd til munn er hun stolt av det. ”I fjor fant jeg to gram gull,” forteller Rosemery ganske opprømt. ”Det var nok til at jeg kunne kjøpe både skolebøker og uniform.”

I gullgruvekollektiver over hele verden er det et familieforetak å lete etter gull. Av de 10–15 millioner selvstendige gullgraverne i verden antar man at 30 % er kvinner og barn. På fjellet over La Rinconada forsvinner mennene ned i gruvene mens konene sitter ved steinhaugene og svinger de 2 kg tunge hammerne rytmisk. Kvinnene i de tradisjonelle lange skjørtene og bowlerhattene har ikke barnepass, men de trenger den ekstra inntekten, så de tar med barna noen ganger.

Det er det usikre lotterisystemet i gruvene – samt mange svikefulle menn – som tvinger kvinnene opp i fjellet. På den måten vet de i hvert fall at de 6–8 gram gull de finner hver måned (til en verdi av ca. 1200 kr), går til familien og ikke til de snuskete barene og bordellene som ligger side om side i horestrøket.

Ikke noe annet enn gull, som fører til så mye fordervelse, kunne ha skapt et sted med så store motsetninger som i La Rinconada. Bosettingen ligger vanskelig tilgjengelig og ugjestmildt til i 5100 m høyde – selv oksygen er en mangelvare – og likevel vokser byen forbausende raskt. Hvis man nærmer seg fra høysletten, ser man først et glimt av hustak under en storslått isbre som ligger som et brudeslør over fjellet. Så kommer stanken. Det er ikke bare det avfallet som er kastet ned fjellskråningen, men også alt søppelet og industriavfallet som hoper seg opp i gatene i byen.

Men selv om La Rinconada har vokst – antallet gruver som lager hull i isbreen, har steget fra 50 til rundt 250 på seks år – er det bare neon få bekvemmeligheter: ikke noe kloakksystem, ingen renovasjon, ingen forurensingskontroll, ikke noe postvesen, ikke engang en politistasjon. Den nærmeste politistasjonen, som har en håndfull politimenn ansatt, ligger en time nede i fjellsiden. La Rinconada er et sted som bokstavelig talt er hevet over loven.

La Rinconcadas hektiske vekst skyldes et sammenfall av flere årsaker: stigende gullpriser, og at de fikk elektrisitet i 2002. Nå bruker gullgraverne trykkluftbor sammen med hammer og meisel. Tradisjonelle fotdrevne steinknusere har blitt erstattet av små elektriske knusema- skiner. Elektrisiteten har ikke gjort gruvedriften renere, tvert imot, det blir sluppet ut mer kvikksølv og andre giftstoffer i naturen enn noen gang før. Men nesten alle er enige om at det aldri har blitt tatt ut så mye gull i La Rinconada som nå. Anslagene varierer fra 2 til 10 tonn i året til en verdi av mellom 360 millioner og 1,8 milliarder kr. Men ingen vet dette med sikkerhet, for mye av gullet som utvinnes der, eksisterer ikke offisielt.

Departementet for energi og gruvedrift i Peru overvåker gullproduksjonen nøye, og det er med god grunn: Gull er Perus største eksportvare, og landet har nå blitt verdens femte største produsent av det edle metallet. Dagens produksjon på 187,5 tonn er over åtte ganger så stor som i 1992. Men departementet har ikke noe kontor i La Rinconada, og lokalbefolkningen sier at gullet fra gruvene ikke blir talt nøyaktig, noe som delvis skyldes at gruveeierne rutinemessig underrapporterer for å unngå skatt. ”Vi er konkurs alle sammen!” ler en av dem. ”Det er det vi sier i hvert fall.”

En del av den ubearbeidede malmen forsvinner også. I en gullbutikk i byen innrømmer en 19 år gammel gullgraver som heter Leo muntert at de 1,9 grammene med gull som han er i ferd med å veksle inn i kontanter, stammer fra stein som han har hogd fra et lager som faren hans angivelig holder vakt over. ”Vi gjør det fire–fem ganger i uken og deler fortjenesten,” forteller Leo. ”Det er ingen som oppdager at det mangler stein.”

Mange av gullgraverne i La Rinconada eksisterer heller ikke offisielt. Det finnes ingen lønnningslister – bare posene med stein – og noen gruveeiere gidder ikke engang å notere navnene på arbeiderne. Sjefene kan bli ganske rike med denne formen for slavearbeid. Direktøren for en av de større gruvene i La Rinconada sier at utbyttet fra gruven ligger rundt 50 kilo hver tredje måned – det gir gull for over 30 millioner kroner i året.

Arbeiderne hans får, via den månedlige cachorreo-en, gjennomsnittlig 10 gram gull eller omkring 18 000 kr i året. På tross av dette misforholdet gjør ikke gruvearbeiderne opprør; de later faktisk til å foretrekke den lille sjansen de har til å finne den store gevinsten en gang i måneden i gruven i stedet for vissheten om lav lønn og kronisk fattigdom som bønder. ”Det er et ondt lotteri,” sier Juan Apaza, gullgraveren med gulltannen på isbreen. ”Men det gir oss i hvert fall håp.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også