Gullets pris

Andre betaler prisen for skjønnheten vår – og den har aldri vært høyere! Les artikkelen og se bildegalleriet.

9. november 2009 av Brook Larmer

Juan Apaza er som mange av sine inkaforfedre besatt av gull. Den 44 år gamle gullgraveren kryper ned i en iskald tunnel 5100 m oppe i de peruvianske Andesfjellene og stapper en rull kokablader i munnen for bedre å holde ut den uunngåelige sulten og utmattelsen. Juan Apaza sliter og jobber 30 dager i måneden uten lønn langt nede i denne gruven under en isbre over verdens høyest beliggende by, La Rinconada.

I 30 dager utsetter han seg for de farene som mange andre gullgravere har dødd av – eksplosjoner, giftig damp, sammenraste tunneler – for å finne det ettertraktede gullet. Alt dette gjør Juan Apaza uten lønn for å kunne være med i dag, den 31. dagen, da han og de andre gullgraverne får en enkelt arbeidsdag på fire timer eller kanskje litt mer til å ta med seg så mye malm som de orker å bære på trette skuldre. Det er det eldgamle lotterisystemet, cachorreo, som fremdeles er utbredt i Andesfjellene og som er deres lønnsslipp: en sekk med stein som kanskje inneholder en liten formue i gull eller, langt oftere, nesten ingenting.

Juan Apaza venter fremdeles på at lykken skal smile til ham. ”Kanskje blir det i dag,” sier han og ler så en enkelt gulltann kommer til syne i munnen. For å forbedre sjansene har gullgraveren allerede ”betalt moder jord”: Han har plassert en flaske pisco, som er det lokale brennevinet, ved inngangen til gruven; han har lagt et par kokablad under en stein, og for et par måneder siden fikk han en åndemaner til å ofre en hane på den hellige fjelltoppen. Nå går han inn i gruvegangen mens han mumler fram en bønn på det lokale quechua-språket til den guden som hersker over fjellet og alt det gullet som finnes i det.

”Dette er vår Tornerose,” sier Juan Apaza og nikker mot snøen høyt oppe over gruven. ”Uten hennes velsignelse ville vi aldri funnet noe gull. Vi ville ikke engang sluppet levende ut.” Det er ikke akkurat et El Dorado. Men i over 500 år har de blinkende årene under isbreen i Peru 5 km over havet lokket mennesker hit. Blant de første som kom, var inkaene, som mente at det evig skinnende metallet var ”svette fra solen”; senere var spanjolene så opptatt av gull og sølv at de drog ut for å erobre den nye verden. Men først i dag, når gullprisen har steget så voldsomt – nemlig 235 % på de siste åtte årene – har 30 000 mennesker strømmet til La Rinconada og forvandlet den ensomme gullgraverleiren til en skitten brakkeby på toppen av fjellet.

Hell og fortvilelse har skapt et ingenmannsland som er i ferd med å bukke under for byrden av giftig avfall og lovløshet. Det kryr av fantaster og lykkejegere som drømmer om å bli rike selv om det betyr at de vil ødelegge både naturen og helsen sin. Det høres kanskje nokså middelaldersk ut, men det som foregår i La Rinconada, er et tvers igjennom moderne fenomen: Vi snakker om det 21. århundrets gullfeber.

Kanskje du er interessert i ...

Les også