Flaks er det eneste man kan håpe på

Men det mest nådeløse lotteriet for gullgraverne og familiene deres i området er kampen for å overleve på et sted som er så farlig og utplyndret. Den forventede levealderen i La Rinconada er bare 50 år, 21 år lavere enn landsgjennomsnittet. Gruveulykker med dødelig utgang skjer ofte, og det skyldes ofte primitivt sprengstoff som har kommet i hendene på uerfarne eller fulle gullgravere. Og hvis de ikke dør av eksplosjoner, så dør de kanskje av karbonoksid. Peru har strenge lover for sikkerhet i gruvene, men det finnes nesten ikke kontroller i La Rinconada.

9. november 2009

Men det mest nådeløse lotteriet for gullgraverne og familiene deres i området er kampen for å overleve på et sted som er så farlig og utplyndret. Den forventede levealderen i La Rinconada er bare 50 år, 21 år lavere enn landsgjennomsnittet. Gruveulykker med dødelig utgang skjer ofte, og det skyldes ofte primitivt sprengstoff som har kommet i hendene på uerfarne eller fulle gullgravere. Og hvis de ikke dør av eksplosjoner, så dør de kanskje av karbonoksid. Peru har strenge lover for sikkerhet i gruvene, men det finnes nesten ikke kontroller i La Rinconada.

”Av de 200 gruveselskapene der er det bare fem som krever at gruvearbeiderne bruker alt sikkerhetsutstyret,” forteller sikkerhetsingeniøren Andrés Paniura Quispe. Han arbeider for et av de få selskapene som holder høy standard, men likevel krever av gruvearbeiderne at de selv må kjøpe sikkerhetsutstyret sitt.

Gullgraverne tar livsfaren med ettertenksom skjebnetro. Lokalbefolkningen sier: Al labor me voy, no sé si volveré” – ”Jeg går på jobben, men jeg vet ikke om jeg kommer hjem igjen.” Et dødsfall i gruven regnes faktisk for å være et godt varsel for de overlevende. Man har drevet med menneskeofringer i Andesfjellene i mange århundrer, og de anses fremdeles for å være den høyeste formen for offer til fjellguden. Lokalbefolkningen er overbevist om at den kjemiske prosessen som skjer når fjellet absorberer en menneskehjerne, bringer gullmalmen nærmere overflaten, slik at den blir lettere å få tak i.

Men gudene kan i hvert fall ikke være glade for at naturen har blitt så forgiftet som den har i La Rinconada. Det urensede spillvannet og søppelet i de tett befolkede gatene er småting i forhold til de mange tonnene med kvikksølv som blir sluppet ut når gullet skal skilles ut fra malmen. UNIDO anslår at utslippene er på 2–5 gram kvikksølv for hvert gram utvunnet gull.

Det er rystende tall når man tenker på at kvikksølvforgiftning kan gi alvorlige skader på sentralnervesystemet og alle viktige organer. Ifølge peruvianske miljøvernforkjempere forurenser kvikksølvet fra La Rinconada og den nærliggende gruvebyen Ananea elver og innsjøer helt ned til Titicacasjøen 250 km unna.

Miljøødeleggelsene går hardest utover de som bor rundt La Rinconada. Rosemerys far, Esteban Sánchez Mamani, har jobbet der i 20 år, men han går sjelden ned i gruvene lenger fordi kronisk sykdom har tappet ham for krefter og gitt ham for høyt blodtrykk. Esteban Sánchez Mamani vet ikke helt hva han lider av. Han har bare vært hos lege en gang og fikk ikke noe entydig svar, men han tror det skyldes miljøforurensing. ”Jeg vet at gruvene har kostet meg mange leveår,” sier Esteban Sánchez Mamani. Den krumbøyde skikkelsen får ham til å se betydelig eldre ut enn 40 år. ”Men det er det eneste livet vi vet om,” sier han.

Nå er familien avhengig av den malmen som kona til Esteban Sánchez Mamani, Carmen, sleper ned fra fjellet. Han sitter som regel på gulvet i familiens steinhytte og slår steinene i mindre biter og legger de bitene som har gullstøv, i en blå kaffekopp. Rosemery sitter på en sekk ris og gjør lekser mens hun renner ned gjesten i huset med spørsmål om livet utenfor La Rinconada: ”Tygger dere koka i det landet du bor i? Har dere alpakkaer der?” Selv om hun bare går i 1. klasse, vet hun at det hun ønsker er å bli bokholder når hun blir stor, og hun vil bo i USA. ”Jeg vil langt bort herifra,” sier hun.

Rosemery blir med når faren går opp til eieren av en liten knusemaskin med to sekker malm som utgjør ukens utbytte. Det er en evinnelig rutine, men hver gang håper Esteban Sánchez Mamani at denne gangen inneholder malmen den store gevinsten. Eller at det i det minste er gull nok til at de to barna kan fortsette å gå på skolen. ”De må få seg en utdannelse slik at de kan komme seg bort herifra,” sier Esteban Sánchez Mamani, som selv ikke ble ferdig med 7. klasse.

Far og datter står sammen og ser eieren utføre den urgamle kunsten. Med bare hender skvulper han flytende kvikksølv rundt i et trefat for å trekke ut gullet av steinen og kaster de kvikksølvholdige restene i en bekk bak skuret. Ni meter lenger nede fyller en ung jente en plastflaske med det forurensede vannet. Men inne i skuret er alles øyne rettet mot den sølvblinkende kulen som samler seg: Under kvikksølvet finnes det en ukjent mengde gull.

Esteban Sánchez Mamani stapper gullkulen i lommen og trasker oppover bakken til en butikk som kjøper gull. Gullhandleren, som er en av mange hundre i byen, brenner av kvikksølvet med en blåselampe, og de giftige dampene siver gjennom et utslippsrør opp i den kalde, tynne luften. Mens gullhandleren jobber, vandrer Esteban Sánchez Mamani fram og tilbake med den slitte, grå hatten sin i hånden.

Etter 10 minutter kommer det en liten gullkule til syne i flammen. Esteban Sánchez Mamani rynker brynene. Den veier bare 1,1 gram. Gullhandleren tar fram et par sedler fra et bunt og rekker med et skuldertrekk Esteban Sánchez Mamani et beløp som når eieren av knusemaskinen har fått sitt, blir til mindre enn 120 kroner til familien. ”Bedre lykke neste gang,” sier gullhandleren.

Kanskje neste måned, eller neste etter der igjen. Esteban Sánchez Mamani vet godt at når man prøver å tjene til livets opphold på en isbre, er flaks det eneste man kan håpe på.

Kanskje du er interessert i ...

Les også