Blomstene på Ophrys-orkideen på Sardinia etterligner nøyaktig hvordan den blå him­melen speiler seg i vingene på en hunnveps. Hannvepsene blir lokket av synet og duften fra blomsten og lurt til å frakte pollen fra plante til plante.

Galleri: Utspekulerte orkideer

6. november 2009

Hvordan får man spredt genene sine når man ikke kan flytte på seg? Ved å lure dyr og mennesker til å bli forelsket i seg.

Forskjellige bestøvere krever forskjellige knep. En vill, italiensk hybridorkidé forkler seg som hunnbie for å feste gule pollensekker til en jordbiehann.

Den sardinske orkideen utgir seg for å være et nektarfylt selvbetjeningsbord for å tiltrekke seg bier. Det er et ”perfekt påfunn” som forbauset Charles Darwin og fremdeles er fascinerende.

Denne orkideen imiterer en erteblomst og satser på at skjødesløse bier på nektarjakt lander på den ved et tilfelle. Detminimalistiske opplegget dementerer artens tendens til å danne enorme blomsterklaser - noen ganger hundrevis av dem - som springer ut av spaghettilignende rør og lyser opp de vestlige skogområdene i Australia.

Diuris magnifica har ingen nektar, men beiler til bier og biller ved å utgi seg for å være den næringsrike naboen erteblomsten. Den finnes bare i Australia, et evolusjonært veksthus som ifølge botaniker Kingsley Dixon fra Perth ”strutter av bedrag”.

Australske hannvepser følger et duftspor til denne orkideen av slekten Caladenia. Vepsene kaster sin kjærlighet på blomsten fordi de er overbevist om at den røde ”leppen” er en make. De gnir seg mot den, og en av dem flyr bort med pollen fra planten. Alle orkideer har et kronblad som er utformet slik at de kan bestøve, og hos noen er den bare en forkledning.

Edderkopporkideen vever finmaskede nett og narrer insekter til at tro, at den kan tilby dem en nektar den ikke har. Ved siden av dette vestaustralske eksemplaret vokser det en kjøttetende soldugg som venter på at nappe smuler fra gjestene ved orkideens pollenbord. Botanikeren Kingsley Dixon fra Perth fastslår at insektene lever et vanskelig liv: Enten blir de lurt opp i stry eller så blir de spist.

Kaninformede blomster så små som fingernegler springer fram på et tre på Borneo. Denne tropiske orkidéarten lever langs hele ekvator og kan trolig føres ca. 80 millioner år tilbake.

Hannblomster på de tropiske Catasetum-orkideene skjuler en sprettert ladet med pollen, som fyrer av en klebrig bylt når en mulig bestøver skyver til utløseren. Skyteskiven er bier.

En mørkflekket Gongora-orkide gir parfyme til en hann-"euglossin" bie. Her er to av dem klar til å høste Gongoras duft som de vil blande med dufter de har samlet andre steder. De blander duftene til en slags odør som hunnene tiltrekkes av. Men den sentralamerikanske planten gir ikke paringseliksiren fra seg gratis. Biene må ta pollen med på kjøpet. Hvis orkideen er heldig, når pollenet frem til riktig blomst.

De ligner festpynt i underskogen i Panama, men det er duften fra orkideene som frister biene til bestøvning. Ifølge gartner Tom Mirenda dufter blomstene like fantastisk for biene som “fem typer dessert som lages på én gang”.

En orkidébie er lokket inn i en orkidé og slipper ut ved å presse seg gjennom en åpning som passer akkurat. Underveis får bien uten å vite det en pollensekk som avskjedsgave.

Med marmorerte blomster fem centimeter lange strekker en Prosthechea prismatocarpa seg fra en mosegrodd stein ved en fjellbekk i Panama. Man vet lite om plantens pollenstrategi. Orkideforskere står overfor en konstant utfordring: Årlig oppdager man hundrevis av nye arter i naturen.

Kolibriens nebbfarge ligner så mye på pollensekkens farge hos denne orkideen i Panama at pollenet ofte ubemerket blir ført med. Mange planter er selv­bestøvende, men de fleste orkideer trenger hjelp til å forplante seg.

I Panama imiterer en Epidendrum en silkeplante, som er favorittmaten til en sommerfugl, slik at den sprer orkideens arveanlegg. Hvert år oppdages drøyt 500 nye orkidéarter som viser nye knep.

Masdevallia-orkideens råtne aroma er uimotståelig for en flue.

Fluer. En av dem har allerede en gul pollenpose på ryggen på et sted, hvor den ikke kan nå - besøker en Masdevallia orkidé. Planten trives over hele Sentral-Amerika og avgir en stinkende lukt. Den uappetittlige illusjonen om råtnende kjøtt styrkes av den blodige fargen og den svampaktige overflaten.

En miniorkidé med blomster helt ned til én centimeters lengde gir fargeprakt i høylandet i Panama. Medlemmene av Lepanthes-familien spiller et snedig spill ved først å bruke duftsignaler for å lure visse hannmygger. Insektene forveksler de små støvdragerne med hunnmyggens anatomi og avgir spermatosoer samtidig med at de tar imot plantens pollen. "Dette er en pseudoparing som ikke engang Darwin drømte om", sier orkidéspesialisten Tom Mirenda.

Kanskje du er interessert i ...

Les også