Vanskelig å verdsette naturen når man er sulten

Denne begivenheten betyr likevel mer enn bare det at jeg er akkurat like heldig som en ­lottomillionær. Det jeg akkurat har sett og ­opplevd, er et symbol på Borneos fantastiske artsrikdom – og et spinkelt håp om at den kan bli bevart for ettertiden.”Den nedhogde skogen er framtidens natur på Borneo,” sier Siew Te Wong, som jobber for å bevare den truede malaibjørnen.

20. november 2009

Denne begivenheten betyr likevel mer enn bare det at jeg er akkurat like heldig som en lottomillionær. Det jeg akkurat har sett og opplevd, er et symbol på Borneos fantastiske artsrikdom – og et spinkelt håp om at den kan bli bevart for ettertiden.

”Den nedhogde skogen er framtidens natur på Borneo,” sier Siew Te Wong, som jobber for å bevare den truede malaibjørnen.

”På Borneo er det en enkelt eller to–tre omganger med skoghogst som gjør at artene blir utryddet,” sier Junaidi Payne ved WWF Verdens naturfonds kontor i Sabah. ”Antallet dyr synker kraftig, men selv de fuglene, orkideene eller andre planter som er tilpasset spesielle områder, finnes ennå hvis man leter i kløfter og våtmarksområder. Så man kan utnytte skogen og fremdeles redde noe av artsrikdommen. Det man derimot ikke bør gjøre, er å forvandle det til monokultur-plantasjer” med for eksempel oljepalmer. ”Da mister man alt, for de er bare biologiske ørkener.”

Raymond Alfred er geograf i Verdens naturfond og viser meg rundt i Sabahs statseide skogreservat Ula Segama, der skogen har blitt grundig – og lovlig – felt og har etterlatt et skogområde som virker direkte pjuskete i forhold til den kjempehøye regnskogen i Danum Valley som ligger like ved. Likevel har forskerne funnet Borneos største konsentrasjon av orangutanger der, og arten trives på lignende steder over hele øya. Det har lyktes Raymond Alfred og andre miljøforkjempere i Sabah å overtale regjeringen til å bevare denne sekundære skogen, som man ellers ville ha forvandlet til oljeplantasje. Et ti år gammelt midlertidig forbud mot hogst har gitt dem tid til å studere orangutangene, og de håper å kunne etablere et lite hotell og tiltrekke seg noen av de turistene som besøker det nærliggende rehabiliteringssenteret Kinabatangan River Sepilok.

I løpet av de siste årene har Erik Meijaard tilbrakt mye tid i Kalimantan Timur for å hjelpe tømmerselskapene med å drive skogsdrift etter bærekraftige metoder og for å hjelpe landsbyboerne til å finne måter å tjene penger på skogen på. Puritanere forestiller seg kanskje at det store naturvernmålet på Borneo er å la store områder ligge med uberørt skog, men for de biologene som er opptatt av virkeligheten her og nå, er kompromisset det eneste realistiske alternativet.

Når Erik Meijaard tilbringer tid i landsby-ene med å diskutere valget mellom vern av skogen og oljepalmeplantasjer, nevner han aldri orangutangene. ”Da blir folk lei etter fem minutter. For dem er den bare enda en ape i trærne som folk fra Vesten gjerne vil komme og kikke på. Men hvis jeg snakker med dem om fisk i elven eller svin i skogen, så lytter de oppmerksomt fordi det er ressurser som de kan hente ut fra skogen.”

Erik Meijaard er usentimental når man prater om skogsdrift og den opprinnelige regnskogens ukrenkelighet. ”Dette er tropene. Plantene vokser opp igjen,” sier han. ”Skogene her må tjene seg inn på den ene eller andre måten.” Ellers vil de uvegerlig bli forvandlet til oljepalmeplantasjer eller til tremasse.

”Man prøver å overtale folk som har en økonomisk mulighet her og nå til å gi avkall på disse godene til fordel for andre goder i framtiden,” sier Paul Hartmann, som jobber med vern av orangutanger. ”Bupatien har en embetsperiode på fem år, og han sier ”jeg vil tjene pengene mine nå.”

Bærekraftig forvaltning av skogen innebærer at det skapes inntekter uten at skogsdriften samtidig undergraver økosystemene på lengre sikt. Og det er det ikke lett å få folk med på. I Sangatta i Kalimantan Timur snakker jeg med Daddy Ruhiyat, som er rådgiver for lokalregjeringen i vernespørsmål. ”Vi har bedt tømmerselskapene om å vise oss at skogene kan gi like stor økonomisk avkasting som oljepalmer,” sier han. ”Men i dag kommer det ingen nye ideer fra skogbruksnæringen om å gjøre naturen mer rentabel. Vi kan velge enten en god skog og ikke noe penger eller å felle skogen til fordel for oljepalmer. Det er en lang liste over selskaper som ber om jord til å utvikle produksjon fra oljepalmeplantasjene.”

Daddy Ruhiyat mener at skogbruket kan spille en rolle i hans distrikt, men først og fremst som plantasjer av hurtigvoksende teaktrær som kan hogges hvert 15. år. ”Vi trenger trearter som skaper inntekter på relativt kort sikt,” sier han. ”Vi må produsere trær i plantasjer. Det er den eneste måten å gjøre det på.”

Jeg spør ham hvordan han har det med folk som meg, som kommer fra et land som har hogd skogene sine, gravd opp kullet, pint ut dyrelivet og blitt rik på det, når vi så kommer til Borneo og stiller spørsmål ved lokalbefolkningens beslutninger i naturvernspørsmål.

”Det er rimelig at folk i andre land bekymrer seg om miljøet på Borneo,” sier han. ”Det har jeg ikke noe imot. Men det viktigste er å sørge for bedre inntekter for folk. Det starter med oljepalmeplantasjene som gir penger så folk kan få et bedre liv. Det er vanskelig for sultne mennesker å sette pris på naturen.”

Glen Reynolds ved Danum Valley Field Center sier at ”betaling for miljøservice” er det eneste som kan stoppe utbredelsen av oljepalmeplantasjer og skogrydding. Uttrykket dekker i bred forstand over det å finne måter å betale lokalsamfunn, regioner eller land for å holde naturen sin frisk og velfungerende. ”Uten det er det ikke noen lavlandsregnskog igjen på Borneo om ti år,” sier Glen Reynolds.

Det var kontroversielt da Kyotoprotokollen fra 1997 om reduksjon av utslipp av drivhusgasser for å bekjempe klimaforandringer ikke tok noen skritt i forhold til å betale for vern av eksisterende skoger. En internasjonal klimakonferanse på Bali i Indonesia i 2007 tok opp temaet som en del av diskusjonen omkring endringer i Kyotoavtalen. Et nytt akronym, REDD (Reducing Emissions from Deforestation and forest Degradation, dvs. Reduksjon av CO2-utslipp som følge av avskoging og hogst), ble framført i debatten om klimaforandringer. Og miljøforkjempere på Borneo så det med en gang som kanskje det beste håpet for framtiden – det gav mulighet til å skape en ramme der rike land kan bekjempe klimaforandringene ved å betale for vern av store arealer med tropisk regnskog. Det er mange store hindringer for en implementering av REDD, men de menneskene som ser at regnskogen på Borneo forsvinner, ser på dette som en mulighet.

”Jeg mener at REDD er en av de beste mulighetene vi har,” sier Frances Seymour fra CIFOR. ”La meg være helt helt klar: hvorfor hogger folk trærne? De gjør det for pengenes skyld. Hvis man kan gi folk mulighet til å tjene like mye eller mer ved å la trærne stå, så er dette det eneste svaret.”

Til sjuende og sist handler naturvern på Borneo ikke om regnskogens skjønnhet eller om orangutanger, elefanter eller palmeolje. Ikke en av de naturvernerne jeg snakker med, mener at palmeolje i seg selv er et onde, og de fleste er enige om at næringen med en fornuftig regulering kan være til fordel for de fattige, uten at man ofrer Borneos biologiske rikdommer. Anne Casson, som har vært med på å grunnlegge miljøverngruppen SEKALA, snakker på de flestes vegne når hun sier: ”Jeg tror ikke at det finnes noen som sier at det ikke må produseres mer palmeolje. Spørsmålet er bare hvor dette skal skje? Det kan skje i allerede ødelagte områder i stedet for i skogkledde områder. Fram til nå har oljepalmetillatelsene blitt delt ut mer eller mindre tilfeldig, uten at man har skjelt til miljømessige hensyn. Med tilstrekkelig politisk styring og god arealplanlegging kan dette godt endres.” Men det handler først og sist om penger. ”Penger, penger, penger,” sier Anne Casson fra SEKALA.

La meg beskrive et drømmescenario: Ved siden av en jordvei sør på Borneo ligger en liten hytte med noen få bananpalmer foran og en liten kjøkkenhage bak. Ved siden av hytten kneler en mann som er i ferd med å vaske en motorsykkel av merket Yamaha Jupiter Z. Den er rød, og den skinner i det sterke sollyset når mannen skyller av sykkelen.

La oss si at mannen heter Pak Wang. Med den nye motorsykkelen sin kan han lett kjøre til nærmeste landsby i løpet av få minutter der han før måtte gå i nesten en time langs jordveien. I landsbyen kan han treffe vennene sine, kjøpe ting i butikkene, gå på karaokebar og se på TV i restauranten til onkelen. Han kan føle seg som en del av verden.

Pak Wang ønsker seg en mobiltelefon. De fleste av vennene hans har det, og hvis han også hadde det, så ville det vært lettere for ham å legge planer sammen med dem og høre hvor de skal dra på søndag kveld for å møte den vakre kvinnen som heter Unita, og som selger frukt fra en bod inne i byen.

Så la dette være budskapet: Hvis vi vil beskytte skogene på Borneo for å verne en vesentlig del av de store rikdommene der og sikre at orangutangene har et sted å bygge reir for natten, at neshornfuglene har frukt å spise og de flygende froskene har trær å bo i, så er det bare en måte å gjøre det på. Vi er nødt til å finne ut hvordan Pak Wang skal kunne greie å få kjøpt den mobiltelefonen. Og når han har giftet seg med den vakre fruktselgeren, må de kunne holde barna sine sunne og friske og sende dem på skole. Det må være en annen måte å gjøre dette på enn ved å forvandle skogene deres til oljepalmeplantasjer eller forvandle dem til de golde hullene etter åpen gruvedrift.

Og vi er nødt til å finne ut hvordan mens det fremdeles finnes noe å bevare.

Kanskje du er interessert i ...

Les også