Trusselen fra mennesket

Svalbards overlevelsesmestere har greid å tilpasse seg det arktiske mørket, den bitre kulden og den sparsomme planteveksten. Men det er en naturkraft som har dukket opp så fort at de ikke har geid å tilpasse seg: menneskene.

23. april 2010

Svalbards overlevelsesmestere har greid å tilpasse seg det arktiske mørket, den bitre kulden og den sparsomme planteveksten. Men det er en naturkraft som har dukket opp så fort at de ikke har geid å tilpasse seg: menneskene.

Fra det 17. til det 19. århundret kom hvalfangerne til Svalbard for å jakte. Det tykke spekklaget til hvalen ble brukt til hvalolje og det gav godt økonomisk utbytte. På en tur til Svalbard i 1612 beskrev kapteinen for den nederlandske hvalfangerflåten, Willem Cornelisz. van Muyden, hvordan Barentshavet var så fullt av hval at forstavnen på skipet pløyde seg gjennom sjøen som om det var pakkis. Men mot slutten av 1700-tallet hadde etterspørselen nesten utryddet hvalen. Ca. 50 000 grønlandshval – det lengstlevende pattedyret i verden – hadde blitt fanget bare av nederlandske båter. Nedslaktingen gjorde at arten var nær utryddelse. (I dag er det over 10 000 grønlandshval, flest i Beringhavet, Tsjuktsjerhavet og Beauforthavet.) Etter nesten å ha utryddet hvalene vendte fangerne oppmerksomheten mot hvalrossen – på grunn av støttennene – og fikk også nesten utryddet dem.

Etter første verdenskrig fikk Norge ifølge Svalbardtraktaten suverenitet over øygruppen, naturrikdommene der var ønsket både av Sverige og Russland. Traktaten skulle bli et vendepunkt, for i løpet av 1900-tallet fikk den norske staten satt en stopper for rovdriften og gjort et av verdens største jaktområder til et av verdens best beskyttede områder. I dag er 65 % av øyene på Svalbard og 75 % av havområdene utlagt som nasjonalpark eller naturreservat. Det som skjer når man gir dyr levesteder og ro er ganske bemerkelsesverdig. De trives. Hvalrossbestanden på Svalbard, som hadde skrumpet inn til noen få hundre dyr på 1950-tallet, hadde kommet opp i over 2600 i 2006. På 1920-tallet beitet bare ca. 1000 reinsdyr i dalene. I dag mener noen eksperter at de er oppimot 10 000.

Tidene med ukontrollert nedslakting er forbi, men mennesker påvirker fremdeles de ville dyrene indirekte. Miljøgifter som polyklorerte bifenyler (PCB) og perflourerte forbindelser kommer til Svalbard med luft- og havstrømmene og avleirer seg i fettvevet hos gråmåker, storjoer, polarrever og ringseler og svekker immunforsvaret deres. Isbjørnene der inneholder langt større mengder av de forurensende stoffene enn artsfellene i Alaska og Canada. Samtidig får klimaendringene isdekket til å trekke seg lenger tilbake om sommeren, og det truer isbjørnene i regionen. Det dyrelivet som trives på Svalbard, har tilpasset seg et av de barskeste levestedene i verden. Men etter hvert som temperaturen stiger, vil fuglene, fiskene og pattedyrene bli nødt til å tilpasse seg enda mer.

Kanskje ligger det et håp i den særegne måten som Svalbards dyreliv allerede har tilpasset seg menneskene – fortidens jegere, som er blitt nåtidens vernere. I gruvebyen Barentsburg har flere titalls krykkjer forvandlet forlatte bygninger til improviserte fjellvegger med reirplasser i vinduskarmene. Midt på natten eller midt på dagen – fuglene bryr seg ikke om det – kaster foreldrene seg ut fra vinduskarmene for å dykke etter fiskestimer i havnen nedenfor. På sin beskjedne måte utfordrer krykkjene grensene for det mulige, vinduskarm for vinduskarm. Det er genialt, men det er ikke uvanlig på Svalbard. Der oppe kan man finne muligheter og overflod på de mest uventede steder.

Kanskje du er interessert i ...

Les også