Svalbards helårsbeboere

Det næringsrike vannet ved kysten tiltrekker seg også et årlig innrykk av havfugler. I mai og juni hvert år, når isen trekker seg tilbake og snøen smelter fra tundraen, strømmer opp­imot tre millioner fugler til Svalbard. De er tallrike i antall, men ikke i arter. Bare rundt 28 arter anses for utbredte eller tallrike, og bare en art, fjellrypa, har det som må til for å overleve på land året rundt. Fuglene trekker opp hit for å hekke i sikkerhet og ta for seg av overfloden av mat. Men det er bare på grunn av en geologisk tilfeldighet at det fungerer.

23. april 2010

Det næringsrike vannet ved kysten tiltrekker seg også et årlig innrykk av havfugler. I mai og juni hvert år, når isen trekker seg tilbake og snøen smelter fra tundraen, strømmer oppimot tre millioner fugler til Svalbard. De er tallrike i antall, men ikke i arter. Bare rundt 28 arter anses for utbredte eller tallrike, og bare en art, fjellrypa, har det som må til for å overleve på land året rundt. Fuglene trekker opp hit for å hekke i sikkerhet og ta for seg av overfloden av mat. Men det er bare på grunn av en geologisk tilfeldighet at det fungerer. Noen steder reiser kystlinjen på Svalbard seg nesten loddrett opp fra havet. Men fjellveggene er ikke helt glatte. Berget har millioner av små framspring som er brede nok til et reir, men ofte for smale for fiender som polarreven.

Det er perfekte hekkeforhold. I den samme fjellveggen finner man noen ganger havhester, polarlomvier og krykkjer i skjønn forening, der de har erobret en hylle for hekkeperioden og fostrer opp ungene sine på fisk som fanges nede i havet under dem døgnet rundt i den nattløse sommeren. Når fuglene inntar en fjellhylle, kan forvandlingen være slående. En dag jeg drar med en tidligere fisketråler i en av de dype fjordene på Spitsbergen, ser jeg opp på en skifergrå fjellvegg i havet pudret med et lett snølag. I det jeg setter kikkerten for øynene, ser jeg at det slett ikke er snø. Det sitter titusenvis av krykkjer på framspringene, og de hvite fuglehodene, sett på flere kilometers avstand, smelter sammen til et impresjonistisk hvitt bilde.

Selv om disse sommergjestene på Svalbard er imponerende, så er de også naturens opportunister: De nyter de gode tidene, men tar ikke med seg de dårlige. I september har de fleste flyktet sørover. Man kan nesten ikke unngå å få den største respekt for Svalbards helårsbeboere. Alle benytter tilsynelatende en av to strategier for å overleve den tøffe, arktiske vinteren: Enten jakter de hele året, eller så oppmagasinerer de ekstra energi til å tåle vinteren.

Mesteren i den første taktikken er selvfølgelig isbjørnen, som tilbringer det meste av vinteren med å henge rundt ved selenes pustehull mens den venter på at middagen skal dukke opp. Polarreven bruker en blandet strategi. Den fortsetter å jakte kamuflert i hvit pels, men når tidene blir trange, tærer den på det forrådet som den har samlet opp flere måneder tidligere. Under mildere himmelstrøk har revens ry for massedrap – for å gå amok i hønsehuset og drepe langt mer enn den kan spise selv – gitt den mange fiender blant bøndene, men på Svalbard er det forrådet av bytter som blir til overs ofte avgjørende for at reven overlever.

Reinsdyr og fjellryper kan bare magasinere energi på en måte, nemlig ved å bygge opp fettlagrene. Det er en spesiell opplevelse å se et reinsdyr beite midt på natten på Svalbard. På samme måte som fjellrypene styres ikke reinsdyrene av en døgnrytme, slik dyr i andre strøk gjør det. De eter og eter og eter, hviler litt, og så eter de igjen, hele døgnet rundt. Reinsdyrene bygger opp et spekkaktig fettlag på oppimot 10 cm. Når det blir knapt med mat om vinteren, fungerer det som energilager for dem.

Kanskje du er interessert i ...

Les også