Svalbard – Et paradis av is

Dyrelivet på Svalbard har tilpasset seg et av de tøffeste levestedene i verden. Kan det også tilpasse seg tøvær?

23. april 2010 av Bruce Barcott

Det er over midnatt på Svalbard, men naturen på den lille øyklyngen midtveis mellom Norge og Nordpolen er full av liv. I utkanten av en avskjermet elvemunning i Adventdalen kretser en flokk med havterner rundt høyt oppe på himmelen under midnattssolen. De er urolige. Et par gråmåker – arktiske rovfugler med et enormt vingespenn, som stjeler både unger og egg – nærmer seg fra øst. Ternene forsvarer seg tappert. De truer måkene med de røde nebbene sine og forvandler seg til en tett sky av skarpe våpen. Manøvren virker. Måkene lar ternene være og fortsetter innover land forbi et par ærfugler i et reir på bakken, et kobbel med sledehunder og et enslig reinsdyr som leter etter mat på tundraen. Det er en typisk sommernatt på Svalbard, som er et helt atypisk fristed i Arktis med et uvanlig mangfoldig dyreliv. Det er ikke mange steder rundt polarsirkelen som kan måle seg med det mangfoldet av dyr som finnes på øyene. Isbjørnene trives her. Rundt halvparten av de anslagsvis 3000 isbjørnene som lever i Barentshavet, fostrer opp ungene sine på de isolerte øyene på Svalbard, og folk advares mot å våge seg utenfor byen uten å ha med seg gevær som forsvar mot Ursus maritimus. Millioner av havfugler kommer til Svalbard. Fem forskjellige selarter og 12 typer av hval leter etter mat langs kystene. De atlantiske hvalrossene nyter godt av de rikholdige muslingbankene på fastlandssokkelen i Barentshavet. Og i det åpne tundralandskapet på høyslettene og i dalene kan reinsdyrene lete etter mat og polarrevene får jage i fred for fiender.

Sett med menneskeøyne er landskapet nakent og uforsonlig. Over halvparten av landmassen er innkapslet i isbreer. Under 10 % har nok lys og jord til at planter kan vokse. På en tur til fjellet Nordenskiøld midt på sommeren finner jeg bare sju forskjellige plantearter på fem timer – og alle disse kjemper for å overleve og gjemmer seg innimellom beskyttende steiner og knauser som eneboere i en ørken.

Da den danske arkeologen Povl Simonsen, som jobbet en årrekke i Tromsø, for en del år siden lurte på hvor langt nord mennesker kunne bosette seg, snakket han om ”kanten av det mulige”. Gjennom det meste av historien har Svalbard ligget på den andre siden av den kanten. Fortidens sivilisasjoner fikk aldri fotfeste. Vikingene slo seg ikke ned, og inuittene holdt seg unna. Selv i dag, da turistene kan fly daglig fra fastlandet i Norge, bor det bare 2500 mennesker året rundt på Svalbard. Mange av dem jobber i kullgruvene på Svalbard. Om vinteren er det selvsagt mørkt hele døgnet. Men for noen få arter er Svalbard et uvanlig fint sted å være. Og det skyldes ikke bare landjorden. På Svalbard hersker vannet, lyset og temperaturen.

Der oppe får livssyklusen næring fra Golfstrømmen som går opp langs østkysten av Nord-Amerika. Hvis man følger Golfstrømmens hovedåre, Den nordatlantiske strømmen, hele veien nordover, ender man i Vest-Spitsbergenstrømmen utenfor kysten av Svalbard. Den varme, salte havstrømmen (5,5° regnes for varmt der) holder vannet stort sett isfritt og gir næring til enorme planktonoppblomstringer hver vår. Planktonet lokker til seg hvaler og store stimer av lodde og polartorsk, som selv utgjør mat for havfugl og sel. De mange selene fyller i sin tur magene på isbjørnene på Svalbard. Voksne isbjørner fortærer enorme mengder selspekk, mest fra ringseler og storkobber. Spekket gir nok nødvendig energi til at isbjørnene kan bevege på de veldige kroppene sine (hanner kan veie opp mot 600 kg, hunner omkring halvparten) rundt i et territorium som spenner fra 155 000 til 370 000 km².

Kanskje du er interessert i ...

Les også