"Livet vil bli bedre her"

De kommer fra Kenyah-stammen og flyttet hit i fjor. Før da bodde de i landsbyen Long Noran ved elven Wahau i det indre Borneo. Der er skogen for lengst borte, felt av et stort tømmerfirma som en gang var eid av den beryktede Bob Hasan, en av vennene til Suharto og tidligere minister som senere ble dømt for korrupsjon. Da det bare var kratt igjen, brant hele området rundt landsbyen deres som lå innenfor selskapets konsesjonsområde.

20. november 2009

De kommer fra Kenyah-stammen og flyttet hit i fjor. Før da bodde de i landsbyen Long Noran ved elven Wahau i det indre Borneo. Der er skogen for lengst borte, felt av et stort tømmerfirma som en gang var eid av den beryktede Bob Hasan, en av vennene til Suharto og tidligere minister som senere ble dømt for korrupsjon. Da det bare var kratt igjen, brant hele området rundt landsbyen deres som lå innenfor selskapets konsesjonsområde. Det skjedde under de store brannene i 1997–98, som ble påtent av selskaper som forberedte jorden på plantasjedrift, og under en tørkeperiode raskt bredte seg til naboområdene.

”Vi hadde hager, frukttrær, gummitrær og åkrer med grønnsaker, og alt sammen brant ned,” sier Udan Usat. ”Vi lå i konflikt med tømmerselskapet. De beskyldte oss for å starte brannene, men det var ikke vi som gjorde det. Brannene kom langveisfra.”

Deretter ble det veldig vanskelig. ”Der vi bodde, var det en time med båt og 15 km over land til nærmeste bebyggelse med et marked,” sier han. ”Det var dyrt å ta båten.”

Regjeringen lovte at hver familie skulle få 5 hektar jord langs veien her hvis de gjerne ville flytte hit. Noen av landsbyboerne drog hit for å se an jorden, det ble arrangert et møte, og 169 familier bestemte seg for å starte forfra her.

”Her ligger vi mellom to byer, så det blir lettere å selge avlingene våre når markene begyner å gi noe,” sier Ismael. Nabofamilier hjelper hverandre og jobber på en ny jordlodd hver dag. De planlegger å dyrke ris, bananer og den lodne, røde rambutan-frukten. Den avbrenningen som de nettopp har foretatt, vil gjøre jorden mer fruktbar, og de håper på å kunne høste for første gang til neste år.

Familiene bor akkurat nå i midlertidige boliger fordi det er viktigere å få plantet åkrene enn å bygge ordentlige hus. Ismael var inspektør på en folkeskole i Long Noran, og hvis det en dag kommer nok barn hit til elven Telen, så vil familiene kanskje også bygge en skole til dem.

”Livet vil bli bedre her – det er det vi håper på,” sier Ismael.

Jeg takker mennene for at de stoppet og snakket med meg og lurer på om jeg skal gi dem penger som betaling for tiden sin. Kikkerten min har kostet mer enn det de to til sammen vil tjene på et helt år. Jeg snur meg for å gå, og et av barna, en jente på rundt sju år, står med en plastpose med to ontok, stekte deigkuler; og lemper, ris pakket inn i i kokosblader – et måltid som gave til meg. Hun rekker meg posen, og smilet hennes smelter hjertet mitt.

Til tross for de formidable skyskraperne som skyter opp rundt Jakarta, til tross for de nye bilene som skaper trafikkork på gatene, så er det den ekstreme fattigdommen som er den helt avgjørende faktoren i forbindelse med naturvern på Borneo. Denne fattigdommen rammer flesteparten av indoneserne, som befolker tre firedeler av øya. Uansett hvilke strategier miljøforkjemperne følger for å redde den rike naturen på Borneo, må de først og fremst gi innbyggerne mulighet for et bedre liv.

”Ikke noe er viktigere enn sult,” sier Albertus fra gruppen Green Borneo, som har hovedkvarter i Pontianak. ”Bevillingskontorene er nødt til å endre måten å tenke på dette på. Bedre helse, bedre utdannelse, bedre økonomiske forhold – alle disse tingene vil være med på å beskytte skogen.”

Samtidig med at Dessy Ratnasari viser meg de samfunnene og de naturområdene i Kalimantan Barat som har blitt ødelagt av ikke-bærekraftig skogsdrift, sørger hun for at jeg også blir kjent med de godene den har brakt med seg. ”Mange mennesker i Kalimantan Barat har vokst opp for penger fra tømmerselskapene,” sier hun. ”Jeg nøt godt av en av bivirkningene, for faren min hadde en liten forretning, og de pengene folk brukte der, kom fra tømmeret. Derfor kunne jeg gå på skole og få en utdannelse.”

Hati-hati er et av de få indonesiske uttrykkene jeg har lært. Det betyr ”vær forsiktig” som på skiltene langs denne hullete jordveien der det står ”Hati-Hati tømmerhogst”. Det er en varm formiddag i Kalimantan Timur, og jeg kjører i en liten lastebil sammen med Erik Meijaard, en nederlandsk forsker i naturvern tilknyttet Nature Conservancy, som har jobbet på Borneo i 15 år, og kollegaen Nardiyono. Vi har kjørt gjennom flere kilometer med krattområder, og landskapet tyder ikke på at det vil endre seg med det første. Det var en gang lavlandsregnskog der, men den ble felt, og området vokste aldri til igjen. Under brannene i 1997–98 var en del av de omkring 26 000 km² skog som brant i Kalimantan Timur. Nå er det bare busker, småtrær, slyngplanter, bregner og gress igjen der. Jeg stirrer på landskapet mens vi passerer forbi, og tenker at den regjeringen som har tillatt dette om ikke annet er skyldig i grove forsømmelser.

”Ja, det er trist, er det ikke?” sier Erik Meijaard som om han leser tankene mine. ”Og likevel,” fortsetter han, ”er det i denne typen skog at Nardiyono og jeg finner noen av de høyeste konsentrasjonene av orangutanger.” Med ”finner” mener han at de har talt de reirene som orangutanger lager hver natt, eller har funnet andre tegn på at dyret er til stede. Orangutangene er de dyrene blant de store apeartene som lever mest for seg selv, og de er vanskelige å få øye på selv på steder der det lever mange av dem. Meijaard har allerede fortalt meg at han faktisk bare har sett to ville orangutanger i løpet av de siste 2½ årene der han har jobbet regelmessig i felten.

Lastebilen kjører oppover en liten stigning på veien og – jeg føler nesten at jeg nå bør skyte inn at det jeg skriver nå, ikke er noe jeg finner på – så sitter det en mørk, rødbrun skikkelse på veien lenger framme. Jeg ser den, men det er som om hjernen min går i stå. Midt på dagen … verdiløst krattlandskap … et dyr på veien … hva? Er det en gibbon?

”Orangutang!” roper Erik og Nardiyone i kor. Lastebilen bråbremser, og vi hopper ut av bilen samtidig med at orangutangen trekker seg tilbake til det lave krattet ved siden av veien. Jeg følger etter den med kikkerten mens den renner av gårde og flere ganger stopper for å kikke tilbake på oss før den forsvinner ut av synsfeltet vårt nedover bakken.

Den vanligvis fåmælte Nardiyono er helt ute av seg. ”Snakk om at du har flaks!” utbryter han igjen og igjen. ”En orangutang midt på veien!” Det renner over av kraftuttrykk og superlativer. Turister på Borneo får sjelden se en vill orangutang; de fleste ser de halvtamme dyrene ved de velkjente rehabiliteringssentrene i Sepilok i Sabah eller Tanjung Puting nasjonalpark i Kalimantan Tengah.

Kanskje du er interessert i ...

Les også