Kampen for skogen

På den andre siden av grensen, i det som er den malaysiske delen av Borneo, har ukontrollert skogsdrift redusert skogene i Sarawak så mye at de fleste av de naturvernorganisasjonene som arbeider for å redde det rike dyre- og plantelivet på Borneo, grunnleggende har gitt opp og bruker kreftene andre steder på øya.

20. november 2009

På den andre siden av grensen, i det som er den malaysiske delen av Borneo, har ukontrollert skogsdrift redusert skogene i Sarawak så mye at de fleste av de naturvernorganisasjonene som arbeider for å redde det rike dyre- og plantelivet på Borneo, grunnleggende har gitt opp og bruker kreftene andre steder på øya.

Naturen har det bedre i Sabah, som er en malaysisk delstat nordøst på Borneo. Selv om oljepalmeplantasjene raskt har bredt seg, er over halvparten av Sabah fremdeles dekket av skog. Sabah holder liv i noen av de fineste eksemplene på regnskog i reservatene Danu Valley og Maliau Basin. (Staten Brunei tjener så mange penger på olje at det ikke har vært noe behov for å utnytte skogene der. Den har bevart noe av den beste regnskogen på Borneo, men siden landet utgjør mindre enn 1 % av det samlede arealet på øya, så er det et ubetydelig bidrag til det samlede vernet.) Diplomater og grasrotorganisasjoner som jobber i Indonesia og Malaysia, bruker ofte det byråkratiske begrepet ”god regjeringsføring”. Det betyr på godt norsk at politikerne og det offentlige trekker til seg hendene og ikke tar fra de fattige. Og samtidig at de gir offentligheten innsikt i regjeringens handlinger og åpner for fri debatt. Alle som jobber med naturvern på Borneo, er enige om at ingen tiltak – verken lover, regler, nye naturparker eller beskyttede områder – vil gi mening uten det.

”God regjeringsføring er nesten helt avgjørende, for hvis den ikke lykkes, er det ikke noe annet som hjelper,” sier Frances Seymour ved senteret for internasjonal skogforskning, CIFOR, en internasjonal organisasjon som har sitt hovedsete i Indonesia og jobber for å bevare skogene og forbedre levevilkårene for folk i tropene. Det har vært oppmuntrende tegn på framskritt i Indonesia – i det minste på de høyere nivåene i det politiske systemet – særlig etter 2004, da Susilo Bambang Yudhoyono ble valgt som president. Det var en enda bedre nyhet da general Sutanto i 2005 ble utnevnt som øverste sjef for politiet. ”Ingen sjef for en politistyrke noe sted i verden har bidratt til så store framskritt som han,” forteller en høytstående amerikansk embetsmann meg.

Siden den nye politisjefen ble utnevnt, er det foretatt hundrevis av arrestasjoner for ulovlig tømmerhogst, ikke bare av skogsarbeiderne på stedet (som kan tjene helt ned til 10 kroner dagen), men også av og til av mellommennene i tømmerhandelen og av embetsmenn. Nasjonalparken Gunung Palung i Kalimantan Barat, som en gang var et mareritt av ukontrollert, ulovlig hogst og krypskyting, har opplevd en ny verden takket være en ærlig og idealistisk direktør som har oppsynsmenn som patruljerer parken i småfly og motorbåter.

På nasjonalt nivå får mange indonesiske ministre gode karakterer i karakterboken eller i det minste et motstrebende ”bestått” for sin innsats for reformer. ”Og likevel vil jeg si at det her i landsbyen ikke er noen tvil om at det er umulig å få en politibetjent til å gjøre noe som helst uten at betjenten ber om bestikkelse,” forteller en person med forbindelse til en liten naturverngruppe meg. (Som vanlig når jeg snakker med en aktivist, ber personen meg om å få være anonym.)

I flere av de distriktshovedstedene jeg besøker, er det mest iøynefallende resultatet av det økte lokale selvstyret en ny, prangende administrasjonsbygning; dernest er det mest iøynefallende bupatiens nybygde, like prangende hus. ”Utfordringen er hvordan vi kan hjelpe lokalsamfunn og lokale myndigheter til å treffe bedre langsiktige beslutninger,” sier Frances Seymour. ”For det som foregår akkurat nå, er et kortvarig slag om raske penger, og om ti år vil jobbene og inntektskildene være borte.” Og de indonesiske utkantene vil fortsette å være like fattige som før.

Den landeveien vi kjører på, bukter seg mellom åser av forreven kalkstein i Kalimantan Timur på strekningen som for fem år siden var en jordvei beregnet på tømmertransport. I dag er det ikke noe annet å se enn kratt i alle retninger. Etter å ha krysset en bro over elven Telen stopper vi ved et hus som knapt nok kan kalles et hus. Det er en plattform satt opp av tre, bare ti kvadratmeter stor og uten vegger. Plattformen står på tømmerpåler som løfter den opp i hodehøyde. Taket er en bit med blå plast som henger på noen stenger. Det sitter en kvinne og to barn oppe på plattformen, og under den leker tre andre barn.

På den andre siden av huset ligger nedhogde trestammer spredt utover en mark; jorden er svartsvidd etter en nylig avbrenning, og det stiger fremdeles opp røyk her og der. Flere menn og kvinner arbeider på marken med macheter og lange gravestokker av belian, som også kalles borneojerntre. Skogen ødelegges, og levestedene forsvinner rett for øynene på meg.

To av de mennene som jobber på marken, kommer bort for å snakke med oss. De heter Udan Usat og Ismael og er onkel og nevø. De har på seg kjegleformede stråhatter i javanesisk stil som beskyttelse mot det sterke sollyset. Ansiktene og armene er dekket av sot, og svetten renner i små bekker nedover huden.

Kanskje du er interessert i ...

Les også