En artsrikdom ulik alt annet

Borneo inneholder over 15000 kjente plantearter, blant annet over 2500 arter av orkideer. Lavlandsskogene i det sørøstlige Asia, deriblant på Borneo, er de høyeste tropiske regnskogene i verden, og bare 1,5 hektar skog kan inneholde opptil 240 forskjellige trearter. Borneo er hjemsted for verdens største blomst, verdens største orkidé, verdens største kjøtt­etende plante og verdens største nattsvermer.

20. november 2009

Borneo inneholder over 15000 kjente plantearter, blant annet over 2500 arter av orkideer. Lavlandsskogene i det sørøstlige Asia, deriblant på Borneo, er de høyeste tropiske regnskogene i verden, og bare 1,5 hektar skog kan inneholde opptil 240 forskjellige trearter. Borneo er hjemsted for verdens største blomst, verdens største orkidé, verdens største kjøttetende plante og verdens største nattsvermer.

I den nivådelte strukturen som finnes i regnskogen på Borneo, finnes verdens største mangfold av svevende dyr: I tillegg til forskjellige arter av flygeekorn er det flygende øgler, flygende frosk og – for noen noe som ligner et skrekkscenario – flygende slanger.

Malaibjørner og treleoparder streifer omkring i skogene på Borneo, mens to arter av gibbonaper og åtte andre slags aper klatrer i trærne. Omkring tusen elefanter har overlevd i det hjørnet av øya som stort sett består av den malaysiske delstaten Sabah, der elven Kinabatangan renner ut i Suluhavet. Neshornene overlever bare så vidt. I dag er det mindre enn 50 igjen av disse dyrene. Men det er et enda mer karismatisk dyr, orangutangen, som har blitt symbolet for Borneo. De uttrykksfulle øynene dens stirrer på oss fra nyhetsbrev og anmodninger om bidrag fra naturvernorganisasjoner over hele verden.

Når man ser på den utrolige artsrikdommen på øya – fra orangutanger og neshorn til mikroskopisk mose og biller, som ennå ikke er oppdaget – og den farten som skogene på Borneo forsvinner med, så kan øyas framtid godt være klodens mest presserende sak om naturvern. Totalt sett er det kanskje overdrevet å si at skogene i Borneo er truet av total utrydning i nærmeste framtid. Øya er betydelig større enn Frankrike og fremdeles halvveis dekket av trær, og på det indre høylandet finnes fortsatt hundrevis av kvadratkilometer med uberørt skog der bare innfødte jegere, krypskyttere og ørnetresamlere kommer. Enkelte områder kan man bare nå fram til etter flere dagers reise med båt eller en anstrengende vandretur gjennom villniset.

De fleste av de mange artene som orangutanger og elefanter lever imidlertid i skogene i lavlandet – og der er historien en ganske annen. Gjennom de siste tjue årene antar man at 8000 km² har blitt ryddet i året, noe som tilsvarer et område som er nesten like stort som Rogaland fylke. En artikkel i tidsskriftet Science i 2001 med den illevarslende overskriften ”Slutt på lavlandsskog i Indonesia?” omtalte en undersøkelse som spådde at lavlandsskogene på den indonesiske delen av Borneo kunne være helt borte i 2010. Selv om regjeringen har grepet inn og dempet den ulovlige hogsten og eksporten, har det bare utsatt problemene.

Andre forhold kan få slutten til å rykke nærmere igjen. Gjennom de siste 20 årene har gigantiske monokultur-plantasjer med oljepalmer bredt seg over Borneo for å imøtekomme etterspørselen etter den svært lukrative oljen som utvinnes av frukten på palmen. Palmeolje brukes til matlaging og i kosmetikk, såpe, desserter, biodrivstoff og et tilsynelatende uendelig antall andre produkter.

Indonesia og Malaysia står for 86 % av verdens samlede produksjon. Vekstbetingelsene for dette grønne gullet er ideelle på Borneo. Selv om naturvernorganisasjoner forteller om palmeoljens bidrag til global skogrydding, og noen oppfordrer til boikott av palmeoljeprodukter, har Indonesia blitt verdens største produsent med 60 000 km² dyrket areal. Tallet kan fordobles mot 2020.

Borneo rår også over en annen ressurs som samtidig både betyr økonomisk velsignelse og en fare for miljøet: Det plantematerialet som vokste på det nåværende Borneo for 300 millioner år siden, ligger under jordoverflaten og er forvandlet til kull. Åpne gruver – både gull- og kullgruver – brer seg over det sørlige og østlige Borneo som arr i landskapet. De fortrenger skogen og forurenser elvene.

Og i en verden som holder på å oppdage følgene av globale klimaforandringer, har Borneo fått internasjonal oppmerksomhet av ytterligere en grunn: Et spesialisert økosystem som kalles torvmoseskog dekker omkring 11 % av øya. Der vokser trærne i en sterkt organisk jordbunn som er skapt ved opphoping av vannmettet plantemateriale gjennom hundrevis av år. Torvjorden, som noen steder er helt opptil 20 meter dyp, fungerer som et kolossalt depot for karbon. Hvis trærne ryddes, og jorden dreneres, råtner den tropiske torven og frigir karbonet sitt til atmosfæren som CO2.

Etter hvert som jorden tørker, blir den dessuten stadig mer utsatt for branner – både påsatte og ikke-påsatte. De omfattende brannene som hvert år antennes for å rydde restene av felt skog for å anlegge oljepalmeplantasjer, og som forverres av hyppige tørkeperioder, har kommet ut av kontroll. Brannene har fylt himmelen over Borneo med røyk, stengte flyplasser og forårsaket pusteproblemer for millioner av mennesker så langt borte som på det asiatiske fastlandet. Den CO2 som frigis fra råtnende torvjord, branner og skogsdrift, har sendt Indonesia opp på tredjeplassen over utslippene av drivhusgasser over hele verden – Når det gjelder CO2-utslipp overgås Indonesia nå bare av de aller største industrialiserte landene, nemlig Kina og USA.

Tiden er i ferd med å renne ut for regnskogen på Borneo. De vanlige måtene å redde regnskogen på gir bare litt håp. Å peke ut store områder til nasjonalparker eller reservater, slik man ofte gjør andre steder i verden, har nesten ikke hatt noen effekt, i hvert fall ikke på den indonesiske delen av Borneo. Men mange miljøvernere sier at skogsdrift, som ofte betraktes som en trussel mot dyrelivet, faktisk kan være med på å beskytte en vesentlig del av naturen på øya hvis hogsten utføres bærekraftig.

”Uberørt regnskog finnes ikke lenger på Borneo,” sier forskningssjef ved Danum Valley Field Center i Sabah, Glen Reynolds. ”Alle de store områdene med opprinnelig lavlandsregnskog som kan beskyttes, blir det allerede. Det er vanskelig, men nå må vi prøve å overbevise folk om at det vi betrakter som sekundær skog, godt kan inneholde en artsrikdom.”

Budskapet er komplisert, men tross alt enkelt. Hvis man vil beskytte skogen og dyrelivet på Borneo, krever det at man tar opp gamle forestillinger til revisjon, aksepterer nye sannheter og benytter nye vernemetoder. På grunn av den store mengden karbon som er bundet i plantene og jorden, kan Borneos beste håp for framtiden ligge i klimaforandringenes harde kjensgjerninger – i vår egen evne og vilje til å beskytte oss selv mot klimaforandringene.

På den motsatte side av Borneo i forhold til Sabah, i den indonesiske provinsen Kalimantan Barat, fører en smal asfaltert vei bort fra byen Pontianak like ved Sør-Kina-havet. Veien summer av lastebiler og motorsykler og fører forbi butikker og trehus i småbyer som skilles av rismarker. Innhøstingen har akkurat begynt, og her og der banker folk risnek mot gitterverk av tre eller kaster riskorn opp i luften for at vinden skal blåse bort skallene. Det er ikke mange spor av den skogen som en gang stod her.

Jeg reiser med Dessy Ratnasari – en forsker i en lokal forskningsorganisasjon. Sjåføren heter Harun. Han bruker bare ett navn, slik mange andre indonesere gjør. Harun bryter stillheten da vi kjører forbi en bygning omgitt av ugress.

”En gang i tiden jobbet han på et sagbruk,” oversetter Dessy Ratnasari. ”Det gikk konkurs fordi det ikke var flere trær å hogge til tømmer. Sagbruket sysselsatte til sammen 1300 arbeidere og betalte lønninger for 800 millioner rupiah i måneden” (ca. 500 000 kr). ”Den gangen var det flere store og mindre sagbruk rundt Pontianak. Nå er det bare et av de store igjen,” forteller Harun.

Men hvordan kunne det gå så langt at nesten en tredel av den regnskogen som fantes på Borneo i 1985, var forsvunnet 20 år etter, i 2005? Det finnes et enkelt og bare litt forenklet svar: KKN, som er de initialene indoneserne bruker som forklaring på mange av landets problemer: KKN står for korupsi, kolusi og nepotisme (korrupsjon, komplott og nepotisme). I de 32 årene Suharto var president, til han ble tvunget fra makten i 1998, var de indonesiske skogene blant de mange ressursene som ble behandlet som personlig eiendom av ham, familien hans og av de medlemmene av militæret som var med på å holde ham ved makten.

Siden Suhartos avgang har den politiske makten blitt desentralisert, og beslutninger om naturressursene tas mer lokalt. Resultatet har altfor ofte vært det en miljøforkjemper kaller ”en demokratisering av korrupsjonen”.

De lokale embetsmennene som hadde sett Suharto og Co. plyndre landet i flere tiår, begynte å berike seg selv. Mange provinsguvernører, distrikts-bupati (regenter) og politiet begynte iherdig å kreve bestikkelser: fra tømmerselskapene for å gi dem tillatelse til å felle skog som faktisk var fredet; fra illegale tømmerhoggere for å se gjennom fingrene med at de trengte inn i nasjonalparkene; og fra oljepalmeselskapene for å tillate storstilt skogrydding og avbrenning av skogområder slik at de kunne anlegge plantasjer. Alt dette ble enda verre av at det hersket stor forvirring omkring plasseringen av det juridiske ansvaret og av eierskapet til jorden.

Kanskje du er interessert i ...

Les også