Eksplosjonen

På en glovarm junidag i Houma, Louisiana, krydde det av folk i lokalavdelingen hos det britiske oljeselskapet BP. Stedet var forvandlet til kommandosentral etter eksplosjonen på boreplattformen Deepwater Horizon den 20. april.Mark Ploen, konsulent og nestkommanderende i innsatsledelsen med 30 års erfaring i å bekjempe oljekatastrofer, var en av dem. Han var omgitt av folk han hadde samarbeidet med i forbindelse med utslippet fra Exxon Valdez i Alaska 20 år tidligere. ”Det er nesten som et ­studentjubileum”, konstaterte han tørt.

25. oktober 2010

På en glovarm junidag i Houma, Louisiana, krydde det av folk i lokalavdelingen hos det britiske oljeselskapet BP. Stedet var forvandlet til kommandosentral etter eksplosjonen på boreplattformen Deepwater Horizon den 20. april.

Mark Ploen, konsulent og nestkommanderende i innsatsledelsen med 30 års erfaring i å bekjempe oljekatastrofer, var en av dem. Han var omgitt av folk han hadde samarbeidet med i forbindelse med utslippet fra Exxon Valdez i Alaska 20 år tidligere. ”Det er nesten som et studentjubileum”, konstaterte han tørt.

80 km fra kysten og 1500 meter nede i vannet spydde BPs Macondo-boring hver fjerde dag ut den samme mengden olje som hele Exxon Valdez-utslippet til sammen. En såkalt eksplosiv utblåsning, der olje og gass trenger opp gjennom brønnen fra boringen, hadde forvandlet Deepwater Horizon til en haug med forkullet metall. Ingen, verken oljeindustrien eller myndigheter, hadde trodd at det kunne skje.

Det regjeringskontoret som administrerer oljeutvinning offshore (boringer i havet utenfor de kystnære områdene), hevdet at risikoen var mindre enn 1 %. Store utslipp var en sjeldenhet. ”Inntil nå”, som Mark Ploen sa.

I Houma var over 1000 mennesker i gang med en gigantisk opprydding. Strendene ble patruljert, fly og helikoptere sirkulerte over havet, og det voksende oljeflaket ble bekjempet med oljesugere og enorme mengder av kjemiske oppløsningsmidler. Ved selve ”kilden” fløt skipene rundt i et oljehav. Det kunne høres øredøvende brøl fra boreskipet Discoverer Enterprise når det brente oppsamlet metangass, og flammer skjøt opp fra en annen borerigg som brente oppsamlet olje og gass gjennom en separat rørledning forbundet med den ødelagte utblåsningsventilen. To rekefiskebåter brente av olje slik at det reiste seg en mur av flammer og en høy søyle av fettete, svart røyk. Milliarder av dollar ble brukt. Men enorme mengder råolje beveget seg stadig nærmere sandbankene, sumpene og strendene langs Mexicogolfen.

Som å jobbe med ristede brusflasker

Det er vanskelig å finne et mer problematisk sted å bore enn 300 m nede i Golfen. Fra den svakt skrånende kontinentalsokkelen faller havbunnen bratt og blir til et kaotisk fjellandskap med kløfter, rygger og muddervulkaner.

De feltene det kan lønne seg å utnytte, ligger begravd dypt nede, ofte under bevegelige saltlag som ofte rammes av undersjøiske jordskjelv. Temperaturen på havbunnen er nær frysepunktet, mens oljereservoarene kan bli 200° varme. Effekten er som om man rister en varm brusflaske og bare venter på at korken skal ryke av. Lommer av eksplosiv metangass og metanhydrater, frosne, men ustabile, lurer i avleiringene og øker risikoen for en eksplosjon.

I flere tiår betød de store kostnadene ved offshoreaktivitet at man holdt seg på grunt vann. Men de reduserte oljereservene, svingende oljepriser og oppdagelser av store offshoreforekomster satte fart i boringene på dypt vann.

Myndighetene oppfordret til boring på dypt vann

Allerede i 1995 oppfordret Kongressen i USA oljeselskapene til å bore på dypt vann i Golfen. Det samme året vedtok man en lov som gav avkall på lisensavgifter for dypvannsfelt som ble tildelt oljeselskapene mellom 1996 og 2000. Antallet lisenser som ble solgt i farvann som lå på 800 meters dyp eller mer, ble mangedoblet fra ca. 50 i 1994 til 1100 i 1997.

Nå står Mexicogolfen for 30 % av USAs oljeproduksjon. Av dette kommer halvparten fra dypt vann (ca. 300 til 1499 m), en tredel fra ultradypt vann (1500 m og over) og resten fra grunt vann. Trolig inneholder dypet i Golfen opptil 45 milliarder fat råolje.

Mens teknologien førte oljeselskapene ut på dypere vann, sakket metodene til forebygging av ukontrollerte utblåsninger og rensing etter utslipp imidlertid akterut. Siden begynnelsen av dette tiåret har rapporter fra industri og forskere advart mot den økte risikoen for utblåsninger på dypt vann, usikkerheten ved utblåsningsventiler og vanskelighetene ved å stoppe et utslipp på dypt vann når det først har startet – en spesiell bekymring som skyldes at boringer på dypt vann som følge av det høye trykket kan slippe ut opptil 100 000 fat om dagen.

Myndighetene nedtonet slike problemer. I 2007 viste en undersøkelse at det fra 1992 til 2006 bare hadde skjedd 39 ukontrollerte utblåsninger under boring i over 15 000 olje- og gassfelter i Golfen. Bare få ganger ble det sluppet ut store mengder olje. Og bare ett menneske omkom. De fleste av utblåsningene ble stoppet i løpet av en uke, oftest ved at man pumpet brønnene fulle av tungt boremudder eller ved at man stengte dem mekanisk og omdirigerte gassboblen som hadde utløst det farlige ”oppstøtet”.

Selv om ukontrollerte utblåsninger var relativt sjeldne, viste rapporten likevel en markant økning i antallet der det ble foretatt sementering av stålfôringen i brønnen for å fylle ut tomrommet mellom den og brønnveggen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også