Borneo i 11. time

Borneos majestetiske skoger går opp i røyk og ­sagflis. Likevel er det håp for øyas enestående natur. Men det krever at vi demper jakten på palmeolje.

20. november 2009 av Mel White

Dagen starter lenge før daggry med skriking fra gibbonapene, som oppfører seg som regnskogens vekkeklokke. De elskende gjør kur, og rivalene advarer hverandre fra tretoppene på et ansporende apespråk som jeg, en jordbunden slektning bare kan gjette betydningen av.

Fra leiren min leder en sti langs et vannløp inn i skogen forbi trær med kraftige stammer som reiser seg 30 m opp til de nederste greinene. Mens sollyset svakt trenger gjennom det tette, grønne løvtaket, går en javamakak langs vannløpet lenger nede i håp om å finne en fisk eller en frosk til frokost. Så snart apen har forsvunnet oppover langs bekken, løper et par manguster ned til bredden, tilsynelatende mer interessert i å leke enn i å finne mat.

Ved en rydning flyr et par neshornfugler på brusende vinger bort til et frukttre og begynner å spise. Disse overveiende svarte fuglene er nesten like store som kalkuner og har en enorm rød og gul hjelm på oversiden av nebbet, som skinner i solen. Fuglene overstråler alt annet i skogen, helt til noe på størrelse med en håndflate flakser forbi meg, noe dypt fløyelssvart, sterkt rødt og elektrisk grønt. Det viser seg å være den praktfulle fuglevingesommerfuglen. Med et vingespenn på nesten 18 cm er den en av verdens største sommerfugler. Hvis neshornfuglen ikke får deg til å miste pusten – eller hvis fuglevingesommerfuglen ikke gjør det – så bør du sjekke om du er i live.

Senere drar jeg i en liten båt nedover den brede elven Kinabatangan og videre opp en sideelv som er smal som et juv. En flokk neseaper klatrer i greinene over meg – de tilbringer natten i de høye trærne ved vannet. Den tykkmagede hannen, som har en latterlig stor nese som henger på ansiktet som en moden frukt, er så stygg at man nesten ikke kan annet enn å bli glad i den. De fleste av de spissnesete hunnene under hans oppsyn har en unge ved brystet. Sølvlangurene kikker ned, og et skjeggsvin står i skogkanten og ser på oss mens vi drar forbi. Akkurat da båten driver under en grein over vannet, faller en 2 m lang båndvaran i vannet.

En av Borneos asiatiske elefanter går ut i elven og svømmer foran båten mens den blåser vann i været som en hval. Asiatiske elefanter er små i forhold til de afrikanske, men da den dukker opp, mørk og skinnende på den mot-satte bredden, er det som om en øy stiger opp av havet. Elefanten er på vei bort til en flokk på ca. 30 dyr – en hann med lange støttenner, mange voksne hunner og yngre dyr som står og gumler på slyngplanter ved hovedelven.

Dette er den sagnomsuste Borneo, øya som alle drømmer om, der alt er akkurat så merkelig som det høres ut som. Men hvis man vil se det virkelige Borneo, Borneo i det første tiåret i det 21. århundret, så ville det vært lurt å være den toppete slangeørnen som sitter i et tre på den andre siden av elven. Da kunne man sveve høyt over Kinabatangan og se hvor raskt den ville skogen viker for nydelig plantede rekker av oljepalmer som strekker seg kilometer etter kilometer i alle retninger. Palmeplantasjen er frodig og grønn, de buede palmebladene gir den en eksotisk skjønnhet, men som natur betraktet er den død. Den inneholder ikke noe.

Øya Borneo ligger mellom Sør-Kina-havet og Javasjøen og deles av ekvator. Og så lenge mennesket har eksistert, har naturressursene blitt utnyttet – noen ville si utplyndret – av det ene folket etter det andre fra hele jordkloden.

Kinesiske handelsfolk kom hit etter hornene til neshornet, det velduftende ørnetreet og fuglereir til suppe. Senere sluttet muslimske og portugisiske handelsfolk seg til dem for å hente pepper og gull. Storbritannia og Nederland hadde kontrollen over øya i kolonitiden på 1800- og 1900-tallet, da man begynte å hogge den tropiske skogen som dekket øya. Den nåværende politiske delingen av Borneo – de sørlige tre firedelene tilhører Indonesia, det meste av resten tilhører Malaysia, med et par biter som utgjør Brunei – avspeiler alliansene i den britiske og nederlandske kolonitiden som endte med selvstendighet etter 2. verdenskrig.

De siste tiårene har bedrifter fra Europa, USA og Australia boret etter olje og naturgass og gravd kull i åpne gruver. Luksusvillaer fra Amsterdam til Melbourne og fra Singapore til Houston er bygd for formuer som er tjent på Borneo. Det samme har skjedd i Jakarta og Kuala Lumpur fordi Indonesias og Malaysias politiske og økonomiske eliter har plyndret øya.

Andre har blitt tiltrukket av en helt annen form for rikdom. Blant dem var den store naturforskeren Alfred Russel Wallace, som tilbrakte en del tid i området midt på 1850-tallet. Han samlet da inn over tusen hittil ukjente arter, bl.a. fuglevingesommerfuglen Trogonoptera brookiana.

Kanskje du er interessert i ...

Les også