Ibrahim Khalilullah

Ibrahim Khalilullah har ikke oversíkt over hvor mange ganger han har flyttet. ”Tretti? Førti?” spør han. ”Betyr det noe?” Innimellom alle disse flyttingene har han og kona greid å fostre opp sju barn som ”aldri har manglet et måltid mat”, sier han stolt. Han er en varm, godmodig mann med grått kortklipt hår og halvlangt grått skjegg, og han legger en undertone av humor i alt det han sier.

26. mai 2011

Ibrahim Khalilullah har ikke oversíkt over hvor mange ganger han har flyttet. ”Tretti? Førti?” spør han. ”Betyr det noe?” Innimellom alle disse flyttingene har han og kona greid å fostre opp sju barn som ”aldri har manglet et måltid mat”, sier han stolt. Han er en varm, godmodig mann med grått kortklipt hår og halvlangt grått skjegg, og han legger en undertone av humor i alt det han sier.

Ibrahim Khalilullah er char-boer, en av flere hundre tusen som bor på de evig foranderlige øyene, char-ene, på elveslettene langs de tre store elvene i Bangladesh – Padma, Jamuna og Meghna. Disse øyene, som ofte er under 3 km2 store, oppstår og forsvinner konstant igjen, stiger og synker med tidevannet, årstiden, månefasene, nedbørsmengden og farten på strømmen i elvene.

Char-boere kan dra ut med båt for å besøke kjente på en annen char bare for å oppdage at den har forsvunnet fra Jordens overflate. Senere kan de høre rykter om at kjenningene deres har flyttet til en ny char som har dukket opp noen kilometer lenger nede langs elven, har reist et hus i løpet av en dag og plantet til hagen før kvelden kom. Det å skape seg en tilværelse på char-ene – dyrke avlinger, bygge opp et hjem, fostre en familie – er nærmest som å vinne en OL-medalje i tilpasningsdyktighet.

Man må ha litt spesialkunnskap for å kunne bo på en char, sier Ibrahim Khalilullah. Han bygger alltid huset sitt i seksjoner, som kan tas fra hverandre, flyttes og settes sammen igjen på noen timer. Og han bygger det alltid på et fundament av jord som er minst to meter høyt. Når han setter opp yttervegger, bruker han plater av bølgeblikk, og til taket bruker han halm. Han oppbevarer koffertene til familien ved siden av sengen i tilfelle det plutselig skulle bli bruk for dem. Og han passer grundig på noen dokumenter som han har arvet fra faren sin.

De slår fast retten han har til å bosette seg på nye øyer når de oppstår – en del av et innviklet system av lover og tradisjoner som skal hindre en million tilflyttere fra f.eks. områdene i sør fra å slå seg ned på char-ene. Men den egentlige hemmeligheten, sier han, er at han ikke spekulerer for mye. ”Vi er alle under press, men det nytter ikke å bekymre seg. Dette er vår eneste mulighet, å flytte fra sted til sted til sted. Vi dyrker jorden så lenge vi kan, og så skyller elven den vekk. Uansett hvor mange bekymringer vi gjør oss, ender det alltid på samme måten.”

Det er selv i gode tider en usikker livsstil. Og akkurat nå er tidene slett ikke gode. I Bangladesh truer klimaendringene ikke bare kysten, men også samfunn som Ibrahim Khalilullahs lenger inne i landet. De kan forstyrre de naturlige nedbørsmønstrene, f.eks. monsunregn og snøfall på Tibetplatået, som på hver sin måte tilfører vann til de store elvene som bukter seg gjennom deltaet.

Men nettopp fordi landets geografi er utsatt for oversvømmelser og sykloner, har bangladesherne fått et forsprang i forberedelsene på en framtid med klimaendringer. I flere tiår har de utviklet mer saltresistente rissorter og bygd diker for å hindre de lavtliggende gårdene fra å bli oversvømt av havvann. Som følge av dette har landet faktisk fordoblet risproduksjonen siden begynnelsen av 1970-tallet.

Tilsvarende har de hyppige syklonene satt i gang byggingen av syklonbeskyttelsesrom og utvikling av tidlige varslingssystemer for naturkatastrofer. I nyere tid har diverse NGO-er fått bygd flytende skoler, sykehus og bibliotek, som også er i funksjon under sommermonsunen.

”Nå skal jeg fortelle deg om bangladesherne”, sier Zakir Kibria, som er 37 år gammel, politolog og ansatt som politisk analytiker hos Uttaran, en NGO som jobber med miljørettigheter og utryddelse av fattigdom. ”Det er godt mulig at vi er fattige, og at vi kan virke uorganiserte, men vi er ikke ofre. Og når ting går dårlig, så gjør folk som de alltid har gjort – de finner en måte å tilpasse seg og overleve på. Vi er mestere i ’klimatisk ukuelighet’.”

Muhammad Hayat Ali er en 40 år gammel bonde som er rak som et bambusrør. Han bor ca. 50 km oppe langs kysten øst for Satkhira, men fremdeles innenfor rekkevidde for tidevannsbølgene og saltet i det langsomt stigende havet. ”Før i tiden var jorden frodig, og det var rismarker overalt”, sier Muhammad Hayat Ali og gjør en feiende bevegelse med armen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også