Kampen mot krypskytterne

Parkvokternes oppgaver tar aldri slutt. Folk som blir tatt for å fiske i elven eller i innsjøene, får beslaglagt garnene sine og blir idømt bøter. Og kveg og geiter, som beiter inne i parken, skal drives hjem til beiteområdene ved landsbyene samtidig som vokterne blir kalt ut for å jage ville dyr som har inntatt beiteområdene, tilbake til Kaziranga. Dette skjer ofte.

24. november 2010

Parkvokternes oppgaver tar aldri slutt. Folk som blir tatt for å fiske i elven eller i innsjøene, får beslaglagt garnene sine og blir idømt bøter. Og kveg og geiter, som beiter inne i parken, skal drives hjem til beiteområdene ved landsbyene samtidig som vokterne blir kalt ut for å jage ville dyr som har inntatt beiteområdene, tilbake til Kaziranga. Dette skjer ofte.

Men det er ikke noe i forhold til å stå overfor bevæpnede menn på neshornjakt. Dyrehornene er ettertraktet for å få laget dolkeskjefter i Midtøsten, og i Asia står de i enda høyere kurs pga. deres påståtte virkning som naturmedisin. Da ett enkelt horn kan gi over 190 000 kr på det svarte markedet, er det en handelsvare som folk er villige til å sette livet på spill for å få tak i.

I perioden 1985–2005 nedla krypskyttere 447 Kaziranga-neshorn og flere parkvoktere, mens vokterne på den annen side drepte 90 krypskyttere og anholdt 663. Fra 1998 sank antallet nedlagte neshorn til under ni i året, men i 2007 ble det drept 18, og i løpet av de fem første ukene av 2008, umiddelbart før NG kom til Kaziranga, hadde ytterligere fem blitt nedlagt. Det ene var en unge med horn som knapt nok hadde vokst ut ennå, mens moren fikk hornet sitt hakket av mens hun fremdeles var i live. Hun døde først to dager senere.

Det ble foretatt en rekke arrestasjoner, og det hjalp, men hvis man skal dømme etter hva som har skjedd tidligere, kommer det før eller senere bare til noen andre krypskyttere. Kaziranga har imidlertid også et annet stort problem som ingen helt har greid å sette en stopper for.

Nasjonalparken er avhengig av de omkringliggende områdene hvis den skal greie å holde på det spektakulære utvalget av ville dyr. Når det kommer store oversvømmelser, og jorden forsvinner i det brune vannet i Brahmaputra, flykter de ville dyrene ut av reservatet. Slik har det alltid vært. Forskjellen er at dyrene i dag, uansett hvor de beveger seg, støter på et økende antall mennesker.

Man kan gå seg vill i det høye gresset som vokser helt ut til den sørlige kanten av Kaziranga, men på den andre siden er man omgitt av barn, hunder, høns, geiter og kilometervis med risåkrer. Litt lenger borte kan man støte på et skur der en ku ligger med et væskende sår på halsen forårsaket av en tiger. En av de lokale kvinnene forteller hvordan hun en natt oppdaget kattedyret innenfor kveggjerdet ved huset deres.

Når avlingene begynner å bli modne, tilbringer mannen hennes en del netter i utkanten av åkrene deres, der han prøver å skremme bort alle slags planteetere fra lettbeinte hjorter til neshorn. De lager nemlig hull i risåkeren for hvert skritt de tar. Familien er stort sett veldig godt fornøyd med nasjonalparken – en fetter tjener godt på å lage mat til safarituristene – men de skulle likevel gjerne ha sett at byråkratiet, som skulle kompensere folk for skadene som de ville dyrene forårsaker, fungerte litt bedre.

Kanskje du er interessert i ...

Les også