Oppdag en verden under jorden

Vietnams største hule er stor nok til å huse en skyskraper. Nå prøver et team av huleforskere for første gang å nå enden på hulen.

8. april 2011

”Pass for dinosaurer på den andre siden av hundens hånd”, lyder en stemme i mørket.

Jeg kjenner igjen Jonathan Sims’ slepne britiske militæraksent, men aner ikke hva han snakker om. Jeg lyser på ham med hodelykten der han sitter i mørket ved huleveggen. ”Bare fortsett du, kamerat”, brummer han. ”Jeg bare hviler den ømme ankelen min litt.”

Han og jeg har ved hjelp av et tau krysset den frådende, underjordiske Rao Thuong-elven og har klatret opp mellom 6 meter høye, skarpe kalksteinsklipper for til slutt å ende på en sandbanke. Jeg fortsetter alene og følger et gammelt spor i lysskjæret fra hodelykten min.

Første ekspedisjon i Hang Son Doong

På våren i 2009 var Jonathan Sims med på den første ekspedisjonen inn i elvegrotten Hang Son Doong i et avsides område midt i Vietnam. Hulen, som ligger godt skjult i den fjellrike nasjonalparken Phong Nha-Ke Bang nær grensen til Laos, er del av et system bestående av rundt 150 huler i Truong Son-fjellene, og mange av dem er fremdeles ikke utforsket.

Den første ekspedisjonen kom 4000 meter inn i Hang Son Doong før deltakerne ble stoppet av en 60 meter høy mur av sølete kalkspat. De døpte hindringen ”Den vietnamesiske mur”. Over den kunne de skimte et åpent rom og et lysskjær, men de ante ikke hva som lå på den andre siden.

Men nå ett år senere har de vendt tilbake – sju pasjonerte britiske huleforskere, et par vitenskapsfolk og et team av bærere – for å prøve å forsere muren, kartlegge grotten og om mulig fortsette helt til enden av hulen.

Et gigantisk svart rom

Foran meg forsvinner stien under en enorm haug med stein som har falt ned – blokker på størrelse med hele bygninger som er falt fra taket og landet med et brak på bunnen. Jeg legger hodet bakover, men hulen er så stor at lyset fra hodelykten drukner. Det er som å stirre på en nattehimmel uten stjerner. Jeg befinner meg angivelig i et rom som er stort nok til å inneholde en jumbojet, men jeg kan ikke konstatere om det er sant. Det er så mørkt at jeg like godt kunne ha hatt en sekk over hodet.

Jeg skrur av hodelykten for å kunne føle på det veldige mørket. Jeg kan ikke se noe til å begynne med, men så, etter hvert som øynene venner seg til alt det svarte, kan jeg overraskende nok skimte et svakt, spøkelsesaktig lys langt framme. Jeg beveger meg forsiktig mellom steinblokkene, småtrippende av opphisselse. Steinene glir under føttene mine, og det gir gjenlyd i det usynlige hulrommet. Jeg går oppover en bratt skråning, svinger rundt et framspring og stopper deretter brått.

En kjempemessig solstråle kommer brusende ned i hulen som en foss. Hullet i taket som lyset strømmer gjennom, er ufattelig stort, minst 90 m i diameter. Lyset som trenger ned i hulen, åpenbarer for første gang den enorme størrelsen på Hang Son Doong. Med ca. 90 meter i bredden og ca. 240 meter til taket er det faktisk plass til flere høyhus på 40 etasjer. Det henger til og med skydotter oppe under taket.

Lyset som stråler ned, avslører et over 60 meter høyt tårn av kalkspat på bunnen av hulen, som er dekket av bregner, palmer og andre jungelplanter. Stalaktitter henger ned fra kanten av det kjempestore overlyshullet som forsteinede istapper. Klatreplanter henger flere hundre meter ned fra hullet, og tårnseilere dykker ned og svever gjennom den strålende solskinnssøylen. Jonathan Sims innhenter meg. Mellom oss og det solfylte hulrommet der framme står en stalagmitt som fra siden minner om en hundepote.

Hundens hånd

”’Guds hånd’ er kanskje litt for banalt”, sier han og peker på formasjonen. ”Men ’hundens hånd’ er mer passende, er du ikke enig?”

”Første gang jeg kom til dette innsunkne jordfallshullet, overlyshullet der oppe, var jeg sammen med en annen huleforsker. Vi hadde begge to sønner på fire år, så vi visste alt om dinosaurer, og hele sceneriet minnet oss om noe som kunne vært hentet direkte ut av Arthur Conan Doyles science fiction-roman Den tapte verden, sier han.

”Da makkeren min beveget seg ut i sollyset, sa jeg ’Pass for dinosaurer’, og dette navnet ble bare hengende.”

Da hulene var legendariske, men uutforskede

For 20 år siden var ekspedisjonslederne våre, Howard Limbert og kona hans, Deb, de første huleforskerne som hadde besøkt Vietnam siden 1970-tallet. Den gangen var hulene i landet legendariske, men uutforsket. I 1941 forberedte revolusjonslederen Ho Chi Minh oppstanden mot japanerne og franskmennene i Pac Bo-hulen nord for Hanoi, og under Vietnamkrigen fant vietnameserne ly mot amerikanske bomber inne i hulene.

De erfarne huleforskerne Howard og Deb Limbert fra Yorkshire Dales i Nord-England tok kontakt med Hanois vitenskapelige universitet, og etter å ha fått alle nødvendige tillatelser innledet de en ekspedisjon i 1990. Siden da har de vært der hele 13 ganger, funnet en av verdens lengste elvegrotter – den 19 km lange Hang Khe Ry likeved Hang Son Doong – og hjulpet vietnameserne med å etablere den 857,5 km² store nasjonalparken Phong Nha-Ke Bang, som i dag trekker til seg en kvart million vietnamesiske og utenlandske besøkende i året. Strømmen av turister, som har økt inntektsgrunnlaget til lokalbefolkningen vesentlig, kommer for å oppleve den underjordiske hulen i parken med samme navn.

Jungelen er veldig tett her, og Howard og Deb Limbert ville nok aldri ha funnet hulene uten lokal hjelp.

”Ho Khanh har vært med helt fra starten”, sier Howard Limbert og nikker over mot en tynn mann som tar seg en sigarett ved leirbålet.

Vi sitter rundt bålet like innenfor åpningen til Hang En, det 1,5 km lange inngangspartiet som går som en tunnel under en ring av fjell og videre inn i den tapte verdenen.

”Vi kunne ikke ha gjort det uten ham”, sier Howard Limbert. Ho Khanhs familie bodde i en landsby i nærheten. Faren hans ble drept under krigen, og Ho Khanh måtte greie seg på egen hånd i jungelen fra han var ganske ung. I årevis jaktet han i grenselandet og søkte tilflukt i grottene når det regnet, eller når bombene fra de amerikanske bombeflyene falt.

Først oppdaget etter tre ekspedisjoner

”Det måtte tre ekspedisjoner til før vi fant Hang Son Doong”, forteller Howard Limbert. ”Ho Khanh fant inngangen da han var liten, men han hadde glemt hvor den var. Først i fjor greide han å lokalisere den igjen.”

Kalksteinshaugene er dekket av bambus og annen vegetasjon, og stedet er nærmest ugjennomtrengelig. Under overflaten er denne delen av Vietnam en stor kalksteinsblokk. Hang Son Doong ble dannet for 2–5 millioner år siden, da elvevann rant ned langs en forkastning slik at det oppstod en gigantisk tunnel under fjellene. Og på steder der kalksteinen var skjør, raste taket sammen i såkalte jordfallshull, slik at det oppstod enorme overlyshull.

For huleforskere som Howard og Deb Limbert er det kjempestort å finne en hule på størrelse med Hang Son Doong. ”Foreløpig har vi bare krafset litt i overflaten”, sier de om nasjonalparken som ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 2003 på grunn av skogene og hulene. ”Det er mye mer som står igjen.”

Verdens største hule

Den første gangen Howard og Deb Limbert så disse enorme rommene, var de sikre på at de hadde funnet verdens største hule. Det finnes lengre huler enn Hang Son Doong. Hulesystemet Mammoth i Kentucky i USA har rekorden med i alt 590 km. Det finnes også dypere huler. Krubera-Voronja, ”Kråkens hule”, vest i Kaukasus-fjellene i Georgia går 2191 meter ned.

Men når vi snakker gigantiske hulrom, er det ikke mange huler som Hang Son Doong. Da Howard og Deb Limbert fant hulen, mente man at verdens største var ”Dyrehulen” i nasjonalparken Gunung Mulu i den malaysiske delen av Borneo. Den ble nylig målt til å være 2000 meter lang, 150 meter bred og 120 meter høy. Hang Son Doong viste seg å være over 4000 meter lang, opptil 90 meter bred og noen steder nesten 200 meter høy.

”Vi lette faktisk ikke etter verdens største hule”, sier Deb Limbert, men hun er nå glad for at hulens nye berømmelse kanskje kan være med på å gi de lokale innbyggerne et bedre liv.

Fem dager, bare halvveis inne

Etter fem dagers ekspedisjon, der vi har gått, slept og krøpet, er vi fremdeles bare halvveis inne i hulen. Hvis man teller alle huleforskerne, vitenskapsfolkene, film- og fotofolkene samt bærerne, er vi over 25 mennesker, og det har med stor sannsynlighet vært med på å forsinke framrykkingen. Dessuten er det ikke helt ufarlig å klatre over de steinene som har falt ned under jordfallshullet ”Pass for dinosaurer”.

Hvis man tråkker feil på det glatte berget, kan det bety et fall på over 30 meter.

Da vi når fram til det neste overlyshullet, som huleforskerne for moro skyld kaller Edammers hage, er det enda større enn det første. Også under dette hullet ligger det et berg av stein som har falt ned. Det er bevokst med en jungel av 30 meter høye trær, lianer og brennesle.

Den vietnamesiske mur

Vi begynner å få det travelt, og forsyningene minker, så Howard Limbert sender et par mann i forveien til Den vietnamesiske mur for å finne ut om det kan la seg gjøre å forsere den. Muren ligger over 1,5 km lenger inne. Ved foten av den er det en 50 cm dyp grøft med vann, og på hver side 12 meter høye vegger. Veggene er veldig glatte, og man kan ikke gå normalt i grøften. Vi snubler oss framover.

Vel framme ved muren er vi innsmurt i gjørme. Huleforskerne kaller stedet Passchendaele etter et skyttergravsslag nær den belgiske landsbyen Ypres under 1. verdenskrig, der 310 000 mann mistet livet.

Det er teknisk krevende og farlig å forsere en 60 meter høy, lutende mur av mudrete kalkspat, så det må et par vaskeekte våghalser til. Derfor har Howard Limbert leid inn Gareth ”Sweeny” Sewell og Howard Clarke, ”Clarky”, til oppgaven. De har utforsket huler sammen i 20 år og målt krefter med de verste jordfallshullene i England.

Det er dag én i forsøket på å forsere muren, og mens Clarky sikrer tauet ved foten av muren, begynner Sweeny resolutt å jobbe seg oppover mens han borer det ene hullet etter det andre.

I 12 timer kverner og banner de i vei på sin karakteristiske Yorkshire-dialekt. ”Den forbanna veggen er dekket av gjørme”, sier Sweeny på et tidspunkt. Ingen av dem nevner de virkelige faremomentene ved oppgaven: Hvis en av de 15 cm lange skruene falt ut, ville det tauet Sweeny henger i, ryke samme vei, og han ville trolig rive med seg resten av skruene og styrte i døden. Om natten etablerer vi en provisorisk leir ved muren, og neste dag fortsetter Sweeny der han slapp, mens Clarky enda en gang sikrer tauene.

Snart gir lyden fra boret gjenlyd gjennom den mørke hvelvingen. Sweeny er nå så høyt oppe at vi bare svakt kan ane lyset fra hodelykten hans. Etter å ha boret hull og klatret oppover i 20 timer forsvinner Sweeny endelig over muren, og noen minutter senere hører vi: ”JUHUUUU!” Så klatrer Clarky opp langs tauet, og så roper han ned til meg så det runger gjennom hulen: ”Nå, kommer du eller?”

Oppe fra toppen av Den vietnamesiske mur kan vi bokstavelig talt se lyset i enden av tunnelen. Vi roper høyt i begeistring. Målinger viser senere at det er nesten 200 meter fra bunn til tak ved Passchendaele. Men her og nå er vi bare tre karer på oppdagerferd. Ikke noe menneske har tidligere satt sin fot her. Vi heiser oss ned på andre siden av muren og begynner å gå ned trappelignende bergformasjoner mot utgangen.

”Se her”, brøler Clarky og setter seg på kne ved et uttørket basseng. Sweeny og jeg kommer bort til ham. Nede i bassenget kan vi se noen perler i lyset fra hodelyktene: ertestein. Perlene dannes når vanndråper fra taket treffer kalksteinsunderlaget slik at det løsnes bitte små biter av berget. De små kornene blir skjøvet rundt i berglommer hver gang en dråpe treffer dem. Det får kalkmaterialet til å avleire seg rundt kornene, og når prosessen har pågått i flere tusen år, dannes det runde perler av kalkspat. Ertestein er sjeldne, og i de fleste huler er de ikke større enn klinkekuler, men her er de på størrelse med tennisballer. ”Jeg døper hermed denne hulegangen for Pearl Harbor”, utbryter Clarky.

20 minutter senere klatrer vi opp og ut av hulen. Det regner i jungelen. Vi baner oss vei gjennom den tette vegetasjonen helt til vi kan se horisonten og er sikre på at det ikke bare er enda et overlyshull. Vi har virkelig nådd enden av Hang Son Doong. Sweeny og Clarky er altfor beskjedne til å si det høyt, men vi har som de første i verden jobbet oss hele veien gjennom det som godt kan være verdens største hule.

Kanskje du er interessert i ...

Les også