Vulkankrateret i Sahara

Saharas frodige fortid

En gang var Fezzan-området i Libya en fruktbar slette. Der har mennesker kommet og gått på regnets premisser i millioner av år.

4. november 2009

En urgammel vind kommer strykende fra gamle dager. Sahara virker som et uendelig inferno av sanddyner og blå himmel. Man blir bergtatt av panoramaene, men tenker sjelden på at ørkenen også er et vitnesbyrd om svunne tider på Jorden. Her overlever fortiden. Den taler til oss gjennom sanden, bergknausene, varmen og den tørre vinden. Den hvisker om tilbakevendende klimaforandringer og om mennesker som kom og gikk.

Arkeolog David Mattingly står i spissen for et forskertean som tar oss med på en tur langt tilbake i tiden gjennom sitt arbeid med det såkalte Desert Migrations Project (ørkenmigrasjonsprosjektet) under det britiske University of Leicester. Med moderne firhjulstrekkere kjører de rundt i Sahara på utkikk etter tegn på at forfedrene våre har vært der. Bilene er utstyrt med spesielle dekk som man slipper luft ut av. Det gir et bedre ”veigrep”, slik at forskerne kan kjøre opp og over 30 m høye sanddyner og dermed vise oss ørkenen på en helt ny måte.

Fezzan-regionen sørvest i Libya er Saharas bankende hjerte – et utilgjengelig område med sand, uttørkede elveleier, fjellplatåer, oaser og mystikk. I perioden mellom år 500 f.Kr. og år 500 e.Kr. bodde det anslagsvis 100 000 mennesker der som drev jordbruk og klarte seg veldig bra. I dag faller det vanligvis maks et par centimeter regn i året i området – eller ingenting. ”Det er veldig mange mennesker til å være midt i knusktørre Sahara,” sier David Mattingly.

Selv har han blitt slave av ørkenen. ”Jeg har jobbet i Libya i 30 år, og helt fra starten har jeg vært blendet av landskapet.” Samme skjebne som mange andre har lidd. De blir avhengige av det strålende lyset og den rene horisonten. Der de fleste ser et øde landskap, finner andre klarhet.

Den skotske oppdageren Hugh Clapperton reiste i 1822–1825 langt inn i ørkenen sørvest i Libya. Han var fortropp for et helt imperium – dampkraften, spinnemaskinene og den britiske flåten i en og samme person. Den 7. november 1824 støtte han på en kvinnelig slave som hadde blitt etterlatt ”for å dø på veien i dag.

Hodet hennes var forferdelig opphovnet, hun greide ikke å gå, og hun enset ingenting rundt seg.” En av tjenerne til herren hennes satt hos kvinnen og ”ventet på at hun skal dø. Ikke fordi han ville begrave henne, men fordi han ville ha de klærne hun hadde på seg.”

Hun kunne ikke ri på kamel. Hun var for svak. Hvis han ble værende så ville han selv dø, tenkte han. Vinden var kald.

Han red videre.

Det er redselens Sahara. Et vannløst hav av sand og stein der skorpionene herjer, slangene bukter seg, og Solen brenner nådeløst. Libya er en stor, solsvett landmasse på størrelse med Italia, Frankrike, Spania og Tyskland til sammen. Og nesten alle de seks millioner innbyggerne er klumpet sammen ved middelhavskysten. Hvis man vil forstå området helt, må man vende ryggen til havet og se sørover. 95 % av Libya er ørken, 20 % er sanddyner, og ikke en eneste permanent elv renner gjennom landet. Den høyeste temperaturen som noen gang er målt i verden (57,8°), stammer fra den libyske delen av Sahara. Men på kalde vinternetter er forholdene helt annerledes og kalde.

I Fezzan kan man finne spor etter tusenvis av års kamp mot forandringene, og etter menneskene som tilpasset seg de ugunstige forholdene. Det er en tidsmaskin der fortiden rammer oss som et slag i ansiktet, og hvis vi blir værende, skjer det noe med våre faste overbevisninger.

I dag har vi mennesker motstrebende akseptert at fortiden er en protokoll over klimaforandringer, store folkevandringer og forskjellige rikers storhet og fall. Og likevel oppfører vi oss som om nåtiden er siste kapittel. Men i Sahara blir tilreisende konfrontert med en veldig lang historie som minner oss om at det igangværende kapittelet er både tynt og skjørt.

Kanskje du er interessert i ...

Les også