Herto: Et gammelt familiemedlem

Vi drar av gårde i en karavane på 11 kjøre­tøy som transporterer en større gruppe forskere og studenter, seks bevæpnede vakter samt mat og utstyr for seks uker. Etter hvert som vi kjører gjennom høylandet, blir de skarpt avtegnede terrasse­åkrene med durra og mais avløst av skog der disen henger over trærne. Veien flyter av vrakgods fra Etiopias nyere historie.

14. juli 2010

Vi drar av gårde i en karavane på 11 kjøretøy som transporterer en større gruppe forskere og studenter, seks bevæpnede vakter samt mat og utstyr for seks uker. Etter hvert som vi kjører gjennom høylandet, blir de skarpt avtegnede terrasseåkrene med durra og mais avløst av skog der disen henger over trærne. Veien flyter av vrakgods fra Etiopias nyere historie. Vi kommer rundt en sving og ser utbrente rester av en panservogn brukt til å frakte mannskaper under borgerkrigen på 1990-tallet, og lenger framme er et nesten utvisket ”MUSSOLINI” hogd inn over en tunnel, en arv fra den italienske okkupasjonen av landet på 1930-tallet.

Fra toppen av den bratte skråningen kjører vi i hårnålssvinger nedover en kjempemessig trappeformasjon som ble dannet den gangen den arabiske kontinentalplaten begynte å trekke seg bort fra Afrika for 30 til 25 millioner år siden, slik at Afar-senkningen sank stadig lenger inn i regnskyggen fra høylandet. Jo lenger ned vi kommer, desto mer tynnes vegetasjonen ut, og solen blir sterkere. Noen få hundre meter over bunnen av senkningen stopper vi. Nedenfor oss faller det vestlige høylandet ned mot et ujevnt og arrete lavland. På horisonten i sørøst, bak det grønne båndet som elven Awash danner, ser det ut som om høylandet går i ett med kjeglen fra den unge vulkanen Ayelu. Ved foten av Ayelu ligger Yardi-sjøen som et sølvfarget speil.

To dager senere går vi langs bredden av sjøen: Tim White, Berhane Asfaw og Giday WoldeGabriel i tillegg til geologen Bill Hart fra Miami University i Ohio og Ahamed Elema, som er leder av afar-klanen Bouri-Modaitu. Begge to har vært en del av forskningsprosjektet i lang tid. Vi følger sjøbredden mens fargerike øyenstikkere flyr rundt mellom beina våre. Det er det perfekte stedet for fossiler. Dit kommer dyrene for å ete, drikke, drepe eller selv bli drept. Knoklene blir dekket til og reddet fra nedbryting. I tidens løp trekker vannet inn mineraler og suger ut organisk stoff. 58 år gamle Tim White peker med en langskaftet isøks på skjelettet av en malle som en afrikansk fiskeørn har etterlatt ved et akasietre, og et kuhode med kjøtt som har tørket inn til en lærmaske. ”Hvis man gjerne vil bli til et fossil, så finner man ikke noe bedre sted enn her,” sier han.

De første dagene går vi østover tvers over Bouri-halvøya til afar-landsbyen Herto. Vi kommer ut av skyggen ved sjøbredden og krysser noen lave, grå sanddyner. Snart kommer en gutt og en jente oss i møte med geiteflokkene sine. Afarene er et gjeterfolk, og bortsett fra at de nå har med seg skytevåpen, er måten de lever på i dag ikke særlig forskjellig fra den måten de levde på for 500 år siden. Da vi går i heten blant de vennlig brekende dyrene, er det lett å forestille seg at den historiske tiden går baklengs for hvert skritt vi tar.

Vi går bort til de gresskledde hyttene i Herto med gjerder av tornebusker. Berhane Asfaw, som er tidligere leder av Etiopias nasjonalmuseum i hovedstaden Addis Abeba, peker på føttene mine og sier: ”Pass på hvor du tråkker.” Rundt meg titter det fram stumper av et forsteinet flodhestkranium fra den gule sanden. Ved siden av ligger et 12 cm langt dråpeformet steinredskap. Siden afar-folket ikke lager steinredskaper, må dette være vårt første vindu til fortiden.

Tilbake i november 1997 undersøkte forskerteamet det samme stedet. Det lå drøyt 200 m fra landsbyen. Da var det en som fikk øye på fragmentet av et hominidkranium. Stedet ble merket med et lite gult flagg, og teamet spredte seg utover for å lete etter flere deler. Snart skjøt det opp gule flagg som blomster på en eng, særlig konsentrert rundt ett sted. Det viste seg utrolig nok at det lå et nesten komplett menneskekranium skjult i sanden.

Mens noen fra teamet gravde ut funnene, samlet geologen Giday WoldeGabriel, som er ansatt ved Los Alamos-laboratoriet i New Mexico, prøver av obsidian og pimpstein. Noen av dem var så store som tennisballer. Slik stein, som er spydd ut i flytende form under vulkanutbrudd, er gull verdt for en geolog fordi de ofte kan dateres. De etterfølgende analysene av Herto-prøvene viste at kraniet var mellom 160 000 og 154 000 år gammelt.

Akkurat den dateringen er ekstremt viktig. For etter å ha sammenlignet DNA fra moderne mennesker fra forskjellige regioner har genetikerne lenge hevdet at alle moderne menneskers forfedre kunne spores tilbake til en befolkning som levde i Afrika for mellom 200 000 og 100 000 år siden. Men det fantes ikke noen fossiler fra den perioden som kunne understøtte hypotesen. Så kom funnet fra Herto. Da det brede mannskraniet med den kraftige øyebrynsbuen kom fri fra kapselen av sand, var det en perfekt forsvarer for Afrika-teorien. Det viste seg å være en svært tidlig moderne Homo sapiens – Tim White mener til og med at det er det tidligste medlemmet av vår egen art som noen gang er funnet. Det mest forbausende ved den høye, buede kraniekassen er selve størrelsen. Med et volum på 1450 cm3 er det større enn kraniet på et typisk nålevende menneske, mens et annet, mindre komplett kranium som er funnet på samme sted, kan ha vært enda større. Men fossilets avlange ansikt og noen detaljer ved bakhodet forbinder det også med tidligere, mer primitive utgaver av Homo i Afrika, deriblant et 600 000 år gammelt kranium fra Middle Awash, som et annet team fant i 1976 ved Bodo på den andre siden av elven.

”En av de tingene vi vet om herto-folket, er at de likte å spise kjøtt, særlig fra flodhester,” sier Tim White og børster litt sand av et flodhestkranium. Mange av de pattedyrknoklene som er funnet ved Herto, har skjæremerker fra steinredskaper. Det er imidlertid umulig å si om folk gikk på jakt etter dyrene eller spiste de åtslene som rovdyrene hadde drept. Strandsand med skall fra snegler, avslører at de skar dem ut på bredden av en innsjø som dagens Yardi. Men det finnes ingen spor av bål eller andre tegn på bosettinger, så det er uvisst hvor de bodde.

Skal man dømme etter Herto-mannens store hjerne, var han like ”menneskelig” som vi er i dag. Men det mangler en viktig detalj i atferden hans. For selv om steinredskapene vitner om en forholdsvis velutviklet teknologi, så er de på den andre siden ikke særlig annerledes enn de redskapene man brukte 100 000 år tidligere eller 100 000 år senere. Ved Herto er det ikke funnet gjennomhullede perler slik det er gjort ved andre funnsteder i Afrika som er drøyt 60 000 år yngre. Det finnes heller ingen utskårne figurer eller annen kunst som i Europa i yngre paleolitikum (ca. 40 000–10 000 år siden), og heller ikke noen tegn på pil og bue, metallarbeid, jordbruk og alle de kulturelle og teknologiske landvinningene som fulgte etter. Ved bare å gå 160 000 år tilbake i tiden – et lite øyeblikk på vår evolusjonære reise – har en av de egenskapene som definerer mennesket, forsvunnet: nemlig evnen til å finne opp ting.

Det er likevel et uvanlig trekk ved kraniene som kan være et tegn på det komplekse atferdsmønsteret som var på vei. Noen dager etter oppdagelsen av voksenkraniene fant Berhane Asfaw et kranium fra et barn som trolig har vært seks eller sju år. Skjæremerker på hodeskallen, som også finnes på det knapt så komplette voksenkraniet, viste at kjøttet var skilt omhyggelig fra knoklene mens kraniet fremdeles var i live. Det peker i retning av noe rituelt, snarere enn på kannibalisme. Overflaten på barnekraniet var intakt og blankt – et tegn på at det gjentatte ganger hadde blitt behandlet. Kanskje gikk barnekraniet rundt og ble tilbedt som en relikvie, muligens i generasjoner, før en eller annen la det til hvile for siste gang her i Herto.

Kanskje du er interessert i ...

Les også