Daka: På vår side av skillelinjen

Etter en rask lunsj fortsetter vi turen på den andre siden av Herto. Vi stiger ned langs østsiden av Bouri-kammen til et glovarmt, goldt og bisart månelandskap av grå sandstein, fullt av små huler og fin­slepne steinsøyler. Giday WoldeGabriel forklarer hvordan disse avleiringene har blitt vippet opp mot sørvest av forkastninger og deretter formet av vind, vann og tyngdekraft.

14. juli 2010

Etter en rask lunsj fortsetter vi turen på den andre siden av Herto. Vi stiger ned langs østsiden av Bouri-kammen til et glovarmt, goldt og bisart månelandskap av grå sandstein, fullt av små huler og finslepne steinsøyler. Giday WoldeGabriel forklarer hvordan disse avleiringene har blitt vippet opp mot sørvest av forkastninger og deretter formet av vind, vann og tyngdekraft.

Vi har kommet til et nytt vindu til fortiden, kjent som Dakanihylo eller bare ”Daka”. Sedimentene i Daka er en million år gamle. I slutten av desember 1997 – et gyllent år for funn av hominidfossiler i Middle Awash – la studenten Henry Gilbert merke til toppen av et kranium som stakk opp av sedimentene. Før dagen var omme, hadde forskerteamet gravd opp en sandsteinsblokk på ca. 50 kilo rundt fossilet og pakket det inn i et beskyttende lag av gipsbandasje. På museet i Addis Abeba ble sandsteinen rundt forsiktig fjernet med tannpirkere og pigger fra hulepinnsvin. Fram kom en hel hjerneskalle fra arten Homo erectus (det oppreiste mennesket), det manglet bare ansiktet.

Planen er å vandre tilbake i tiden – trekk for trekk, art for art – for å skrelle av alt det som gjør oss til mennesker./dme:quote

Homo erectus ble først funnet i Indonesia i 1891, og er en av de best kjente av de gamle hominidene. I kroppsstørrelse og proporsjonene på lemmene ligner de veldig på moderne mennesker. Redskapskulturen deres, som kalles acheuléen, var de fleste steder kjennetegnet ved store, symmetriske håndøkser. Ahamed Elema tar opp en og viser meg den. Det er en fin klump svart basalt som har fått hogd av flak på alle sidene. Bare tuppen mangler. Det ser mer primitivt ut enn de redskapene jeg akkurat har sett ved Herto, men symmetrien viser likevel en grunnleggende evne til å se muligheten for form i en stein samt slagteknikken til å forvandle steinen til et verktøy.

Utstyrt med denne typen redskaper og med de lange beina kunne H. erectus utnytte mange forskjellige levesteder og var trolig den første hominiden som forlot Afrika for nesten to millioner år siden og med tiden nådde helt til Sørøst-Asia.

På den korte vandringen fra Herto til Daka har vi helt konkret mistet noe av vår menneskelighet, nemlig flere hundre kubikkcentimeter med hjernemasse. Hjerneskallen på Daka-funnet er ca. 1000 cm3, typisk for en H. erectus, men langt mindre enn Herto-funnene og mindre enn mellomtrinnet, et 600 000 år gammelt Bodo-kranium fra den andre siden av elven. Og apropos mangel på hjernekapasitet: De acheuléen-redskapene H. erectus laget, utviklet seg stort sett ikke på over en million år. En antropolog har beskrevet det som en tid med ”nærmest ufattelig monotoni”.

Tim White er ikke så hard. ”Arten hadde utrolig stor suksess og ekspanderte geografisk i kraft av antallet deres. Erectus befant seg på vår side av en stor skillelinje – med et større kranium og en økologisk nisje som bruken av redskaper gjorde mulig. Går man lenger tilbake i tiden og fjerner disse tingene, så vil man se en helt annen verden.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også