Aramis: Et heldig funn

Neste morgen er Berhane Asfaw, Tim White, Giday WoldeGabriel og Ahamed Elema samlet rundt noen kart for å ­legge planer for dagen. Vi er nødt til å gå inn i territoriet til den krigerske afar-klanen Alisera. ”Skytegale cowboyer” som en av fors­kerne kaller dem. For å unngå problemer må vi først på et diplomatisk besøk i landsbyen deres, Adgantole, og tar de seks afar-politimennene med oss. Da er det godt å ha med Ahamed Elema. Som distriktsadministrator og Bouri-Modaitu-høvding er han respektert blant alle afar-klanene i Middle Awash.

14. juli 2010

Neste morgen er Berhane Asfaw, Tim White, Giday WoldeGabriel og Ahamed Elema samlet rundt noen kart for å legge planer for dagen. Vi er nødt til å gå inn i territoriet til den krigerske afar-klanen Alisera. ”Skytegale cowboyer” som en av forskerne kaller dem. For å unngå problemer må vi først på et diplomatisk besøk i landsbyen deres, Adgantole, og tar de seks afar-politimennene med oss. Da er det godt å ha med Ahamed Elema. Som distriktsadministrator og Bouri-Modaitu-høvding er han respektert blant alle afar-klanene i Middle Awash. Etter en forhåpentligvis fredelig prat, kan forskerteamet kjøre tilbake vestover mot Bouri-Modaitu-klanens territorium og sette av noen av oss på et sted der vi usett fra landsbyen kan fortsette vandringen tilbake i fortiden, uforstyrret av nåtiden.

Det lukter surt og skittent i Adgantole, som er en støvete landsby ved Awash-elvesletten. Afarene hilser som regel med de tradisjonelle dagu, som er en rekke håndkyss og utveksling av nyheter. I de andre landsbyene vi har besøkt, har folk stimlet sammen rundt oss til dagu, men her er det bare noen få som hilser. Høvdingen er åpenbart syk og blir i hytten sin. Mens Ahamed Elema snakker med ham, hilser Tim White på en ung mann som ser syk ut. Han går sin vei.

”For et par år siden ble han sint fordi jeg ikke ville ansette ham,” sier Tim White. ”Han tok etter kniven og måtte holdes igjen.”

Da Ahamed Elema er ferdig med møtet med høvdingen, går vi igjen opp på åsryggen som dannet et vannskille mellom to elver. Egentlig skulle neste stopp på turen tilbake i tiden vært et sted som heter Maka, der det er funnet en 3,4 millioner år gammel kjeve og andre rester av Australopithecus afarensis. Men Maka ligger på den andre siden av elven. Og på grunn av skuddvekslinger mellom afar- og issa-folket er området rundt elven ikke farbart. Det er bra for dyrene, men dårlig nytt for fossiljakten.

Det best kjente eksemplaret av Au. afarensis er Lucy, som Donald Johanson fant i Hadar i Øst-Afrika i 1974, og som ble analysert og offentliggjort i 1979 av Donald Johanson og den da bare 28 år gamle Tim White. Lucy er datert til å være 3,2 millioner år gammel. Nesen hennes var framskutt, og hjernen ikke mye større enn hjernen til en sjimpanse, men bekkenet og arm- og beinknoklene – for ikke å snakke om de fotsporene man har funnet bevart i aske ved Laetoli – avslører at hennes art allerede gikk på to bein. Noen forskere mente likevel at de lange, krumme fingrene, de lange underarmene og enkelte andre trekk var bevis på at hun også kunne bevege seg rundt i trærne som en sjimpanse. De fleste forskere antok at forfedrene hennes må ha lignet på og gått som en sjimpanse, svingt seg i trærne og gått på knokene. Det eneste som manglet, var å finne noen knokler som kunne bevise det. Men forskerne fikk seg en stor overraskelse.

”Vi trodde at Lucy var primitiv,” sier Tim White mens vi kjører langs åsryggen. Han bryter ut i et stort smil. ”Vi hadde ingen anelse om hva det ville si å være primitiv.”

Noen få hundre meter lenger framme signaliserer Tim White til de andre bilene at de skal stoppe. De av oss som er på tidsvandring, stiger ut, mens resten fortsetter. Dagen før gikk vi østover mot elven. I dag går vi sørvestover gjennom et erodert landskap som kalles Det sentrale Awash-komplekset (CAC). I midten ligger Aramis, der Ardi levde.

Siden begynnelsen av 1990-tallet har Giday WoldeGabriel og kollegene hans utforsket den komplekse geologien i området, og nå forklarer han det for meg. For omkring 5,2 millioner år siden strømmet en elv av lava utover en enorm elveslette. Med tiden hopet det seg opp lag på lag av avleiringer oppå denne basisen av basalt. Når vulkaner av og til hadde utbrudd, etterlot de et nytt tynt lag av aske og pimpstein mellom de andre avleiringene, som kremlag i en bløtkake. I mellomtiden presset magma seg opp og fikk kaken til å tippe vestover slik at de begravde avleiringene kom til syne igjen sammen med asken, som ofte kan dateres. Vi drar inn i de omveltede avleiringene og beveger oss vannrett gjennom rommet, men loddrett gjennom tiden. Dessverre har CAC-kaken bitt sparket og kastet rundt av tektoniske bevegelser og gnaget gjennom av erosjon slik at ”bløtkakestykkene” har blitt strødd rundt omkring. ”Dette er et lappeteppe.” sier Giday WoldeGabriel.

På vei ned fra åsryggen stopper han og slår med en hammer på et lag med blek vulkansk stein av herdet aske og støv som kalles lubaka-tuff. Den vulkanske tuffen i Middle Awash har fått navn etter dyr på afarenes språk: lubaka betyr ”løve”. Lubaka-tuffen inneholder ingen mineraler som kan dateres ved hjelp av radiometri. Men man skal til gjengjeld ikke gå så mye lenger ned for å finne daterbart materiale av en rekke andre bergarter. Flere ganger i tidens løp har de magnetiske polene på Jorden plutselig skiftet plass, og det kan ses på retningen av de magnetiske mineralene i noen bergarter. En av ombyttingene av polene skjedde for 4,18 millioner år siden og har satt sine spor i avleiringene i CAC.

Under det tidsmerket ligger vårt første utfluktsmål, som er et flatt parti med land med busker hist og her. Der ble det i 1994 funnet en forsteinet underkjeve som viste seg å ha stor likhet med de fossilene som ble funnet av den ansette paleontologen Meave Leakey og forskerteamet hennes i Rift Valley i Kenya, og som hun døpte Australopithecus anamensis. Flere slike dukket også opp i Middle Awash på et sted som heter Asa Issie, som er en lapp i det samme geologiske lappeteppet av avleiringer som CAC-kaken ca. 10 km fra det stedet der vi står nå.

Alle disse fossilene er noe eldre og litt mer primitive enn Au. afarensis, men vurdert ut fra et leggbein som er funnet i Kenya, og et lårbein fra Asa Issie, gikk Au. anamensis også på to bein. Faktisk er det generell enighet om – og enighet er sjeldent blant paleoantropologer – at den vesentligste forskjellen på de to artene ganske enkelt er at det har gått litt tid. Med andre ord representerer de to navnene to tilfeldige punktnedslag på en og samme utviklingslinje, uten noen klar forskjell mellom dem.

Under Au. anamensis-nivået går vinduet inn til hominidenes evolusjon i Middle Awash midlertidig i svart. Den gulgrønne leiren vi går på, ble avleiret for mellom 4,4 og 4,3 millioner år siden, da denne delen av CAC var en sjø på samme måte som Yardi. Det eneste som er bevart i leiren er fisk. Men under fiskelaget ligger den store gevinsten.

Vi går ut på en steinete, solfylt slette uten særlige kjennetegn, bortsett fra en grov halvsirkel av basaltstein som markerer det stedet der paleoantropologen Gen Suwa ved University of Tokyo 17. desember 1992 fant en merkelig jeksel som stakk opp fra bakken. Den var akkurat detaljert nok til å kunne spores til en hominid. Et par dager senere fant fossiljegeren Alemayehu Asfaw i nærheten en bit av en barnekjeve med den første jekselen i.

”Den melketannen lignet ikke på noen annen barnetann fra en hominid, og jeg har sett dem alle sammen,” forteller Tim White. ”Gen og jeg bare så på hverandre. Vi trengte ikke si noe. Dette var noe mye mer primitivt.”

Teamet merket av området og begynte å undersøke det grundig. Giday WoldeGabriel satte i gang med det geologiske arbeidet. Han fant ut at laget med hominidrestene lå midt mellom to lag av vulkansk aske, Gàala-tuffen (”kamel”) nede og Daam Aatu-tuffen (”bavian”) oppe. Det viste seg at lagene ved datering ikke kunne skilles i tid – begge var 4,4 millioner år gamle, noe som betød at det vulkanske materialet kapslet inn et skarpt avgrenset tidsrom kanskje helt ned til en periode på bare tusen år. Langs en bue på 9 km stakk det opp fossiler fra avleiringene overalt. Aper, antiloper, neshorn, bjørn, fugler, insekter, forsteinede trær og andre plantedeler, til og med gjødselbillens forsteinede reir. De kalte stedet for Aramis etter afarnavnet for et uttørket elveleie i nærheten.

”Alle betingelsene var til stede på den tiden og på dette stedet,” sier Tim White og peker med begge armene. ”Alt var perfekt.”

Året etter utforsket teamet også et annet sted ved Aramis drøyt 1 km lenger vest. Der dukket det opp flere hominidfossiler. En jeksel uten slitasjemerker fra overmunnen, en iøynefallende, perlelignende jeksel, flere tenner og så en armknokkel. Men enda viktigere enn hominidknoklene var det tydelige beviset for hva slags økologisk sammenheng dette vesenet hadde levd i. I over hundre år hadde vitenskapen antatt at forfedrene våre først begynte å gå på to bein da de beveget seg ut av skogen, der slektningene våre, menneskeapene, fremdeles bor, og ut i åpent lende, kanskje for at de der kunne bevege seg mer effektivt over lange strekninger eller for å kunne se over savannegresset. Men en overveldende andel av pattedyrknoklene ved Aramis stammet fra aper og antiloper som levde i skog. Slitasjemønstrene på hominidtennene og en analyse av isotopene i emaljen tydet også på at hverdagskosten passet best til et liv i skogen. Hvis denne skapningen gikk på to bein – inntil videre finnes det bare indirekte bevis for det – ville det avlive en av de grunnleggende vitenskapelige antakelsene om menneskets evolusjon. Teamet døpte den nye hominiden Ardipithecus ramidus. På afar betyr ardi ”grunn” eller ”gulv” og ramid betyr ”rot”.

”Den melketannen lignet ikke på noen annen barnetann fra en hominid, og jeg har sett dem alle sammen.”/dme:quote

I 1994 kunne bare ikke teamet komme tilbake tidsnok. Den første dagen i felten bruker alle vanligvis energien og kreftene på å slå leir. Tim White er en krevende ”feltgeneral”, og stakkars den som slår opp sitt eget telt før fellesområdet er klart, eller glemmer noen viktige kart. Men selv da det nesten begynte å bli mørkt den første dagen, styrtet alle ut til funnstedet.

Ved solnedgang fant Yohannes Haile-Selassie en håndknokkel bare et lite steinkast fra det stedet der tannen ble funnet året før. Dagen etter begynte teamet å sikte den løse, sandete silten rundt stedet, og det dukket opp flere knokler fra hender og føtter. Etter en gjennomsøking av området fant teamet også et leggbein. Etter hvert dukket det også opp et kranium og et bekken, men begge var knust. Faktisk var alle de større knoklene så medtatte at de nærmest ble til støv når de ble frigjort fra den sammenpressede silten. Når det ble funnet en knokkel, ble den sprøytet flere ganger med et herdemiddel, deretter gravde man fri en klump rundt den og pakket alt sammen inn i gipsbandasje for å bevare fossilet så sikkert som mulig på turen tilbake til museet i Addis Abeba.

Ingen av forskerne turte å tenke tanken til å begynne med, men de var klar over at de hadde funnet skjelettet av et enkelt individ som var like hel som Lucy, men verken lignet henne eller på noe annet de noen gang hadde sett. Mens de fleste andre knoklene på stedet bar preg av at hyener hadde gnaget på dem etter døden, var hominidskjelettet mirakuløst nok urørt. Da kvinnen døde, ble restene av henne tilsynelatende trampet ned i mudderet av forbipasserende flodhester eller andre planteetere og reddet fra åtseletere. Etter å ha vært begravd i 4,4 millioner år ville et år eller to til på overflaten ha forvandlet alt sammen til støv.

”Det var mer enn flaks,” sier Tim White. ”Det var imot alle odds.”

Det skulle ta hele to år å få frigjort skjelettet, ytterligere noen år å rense og konservere knoklene og enda noen år å konservere og katalogisere de 6000 andre restene av virveldyr fra Aramis, lage isotopiske analyser av tennene og undersøke detaljene i geologien. I mellomtiden hadde Gen Suwa, som er en trollmann innenfor det nye området av virtuell antropologi, CT-scannet de knoklene som var for skjøre til å håndtere og skapt digitale versjoner som kunne analyseres. I 15 år var han, Tim White og en håndfull kolleger de eneste som hadde tilgang til skjelettet. Alle andre måtte vente til teamet var klar til å offentliggjøre resultatene.

På veien opp til Adgantole stopper vi på stedet der Ardi-skjelettet ble funnet. Stedet er på størrelse med en tennisbane og har en gang vært sjøbunn. Utgravingen ble etterpå dekket til med en stor haug med stein. Det er stille nå, men jeg kan levende forestille meg de begeistrede ropene for hver knokkel – 125 i alt – som tittet fram fra bakken eller senere ble pakket ut av gipsinnpakkingen på museet.

”Det var ingen jubelbrøl,” sier Tim White senere, da han kan snakke mer fritt om skjelettet. Før han forteller om det ene store jubeløyeblikket etter det andre. Det ene var da han fjernet gipsen rundt en liten fotknokkel som kalles cuneiforme mediale, og som er en del av det nederste av stortåen. Hos mennesker og alle andre hominider, er leddflaten på denne knokkelen orientert slik at stortåen er på linje med de andre tærne, noe som gir et sterkt ”tåavtrykk” og en effektiv gange på to bein. Hos menneskeapene peker leddflaten i en annen retning, slik at stortåen kan trekkes bort fra de andre tærne og bøyes inn mot dem for å gripe rundt greinene på trærne. Når det gjelder dette viktige trekket, var Ardi lik apene. Men i andre henseender var foten hennes slett ikke som apenes, men hadde karakteristiske trekk som gjorde henne i stand til å gå oppreist.

Uansett hva de så på, fant forskerne hele tiden en blanding av svært primitive trekk sammen med høyt utviklede trekk forbeholdt hominider. Ardi var ikke bare enda et vesen på to bein eller et som gikk på alle fire. Ardi var begge deler.

Jeg spør Tim White om Ardis overgangsform kanskje kan rettferdiggjøre at man kaller Ar. ramidus for den berømte missing link i evolusjonshistorien. Et spørsmål han blir irritert over.

”Den betegnelsen er helt feil på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne,” sier han. ”Det aller verste er forestillingen om at det på et tidspunkt levde noe som var halvt ape og halvt menneske. Det er en utbredt misforståelse blant folk som har plaget evolusjonstanken helt fra begynnelsen, og den burde Ardi begrave en gang for alle.”

Hvis forskerteamet i Middle Awash har rett i sin fortolkning, ligner Ar. ramidus overhodet ikke verken på en moderne sjimpanse eller gorilla. Selvfølgelig stammer menneskeaper og mennesker fra en felles forfader. Men utviklingslinjene deres har tatt to ganske så forskjellige retninger helt siden den gangen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også