En fortelling fra Caminoen

El Camino, eller bare Caminoen, er en flere hundre år gammel kristen pilegrimsrute. I dag kommer folk fra nær og fjern for å gå et stykke – eller hele Caminoen – i de naturskjønne omgivelsene. Her kan du lese en fortelling fra pilegrimsvandringen.

13. mai 2015 av Michael George

Pilegrimsruten går gjennom Frankrike og Spania

Sommeren 2012 og 2013 gikk jeg over 1500 km langs El Camino de Santiago, også kalt Jakobsveien eller bare Caminoen, som er en flere hundre år gammel kristen pilegrimsrute gjennom Frankrike og Spania. Mellom 183 000 og 273 000 mennesker fra hele verden har i hvert av de siste årene gått turen, som går gjennom byer, over fjell og langs romerske veier. Den ender ved katedralen i Santiago de Compostela, der de jordiske restene av Jakob – en av Jesu 12 apostler – ifølge legenden ligger gravlagt.

Caminoen viser vei

Da jeg gikk Caminoen, ble jeg del av en eldgammel tradisjon som lever i beste velgående i den moderne verden. Pilegrimsvandringen har egentlig røtter i kristen tradisjon, men er nå gjenfødt som et åndelig ritual uten noen bestemt religiøs tilhørighet. I 2012 var det bare ca. 40 prosent av pilegrimene som gikk turen i den kristne troens navn. Andre går den fordi de er i en overgangsfase – plutselig arbeidsløse, nylig pensjonerte eller fraskilte – eller de trenger et pusterom fra hverdagens kjas og mas for å stresse ned, finne ut av livet sitt, skifte kurs.I samtaler underveis hørte jeg ofte folk si: Jeg går Caminoen for å finne meg selv eller for å løse et problem. Jeg hørte også mange si, både med overbevisning og håp: Caminoen vil vise meg vei.

På Caminoen er det en fellesskapsfølelse som knytter bånd mellom alle. Etter noen dager har man gått sammen, pratet sammen og spist sammen med mange andre pilegrimer. Selv om man starter alene, vil man snart være omgitt av nye venner fra alle verdenskroker. Gruppen rundt en endrer seg konstant; man vet aldri når noen forsvinner. Jeg lærte raskt å sette pris på den tiden jeg fikk sammen med andre. Når en ny venn ble en prikk i horisonten, følte jeg en velkjent tristhet.

Caminoen gir et bilde av et enklere liv

Min pilegrimsvandring endte på vestkysten av Spania med utsikt over Atlanteren. Jeg gikk ut til fyrtårnet i solnedgangen og så folk brenne støvlene sine mens himmelen stod i flammer over dem. I New York, der jeg bor, hadde jeg ofte en følelse av at hjertet mitt var så tynnslitt at jeg ikke følte noe særlig av noe i det hele tatt. Men der ute på klippene gikk det opp for meg at jeg nærmet meg slutten. Hjertet mitt svulmet, og så brast det.

Jeg forteller ofte folk at det jeg fant på Caminoen, var en ro, en enkel påminnelse om hvordan livet kunne være. Noen vil si at det er det samme som å finne Gud – noe å klynge seg til i vanskelige tider.

Kanskje du er interessert i ...

Les også