Kungfu-mesterens dødsleie

Noen av gjestene er kledd i munkedrakter og framsier velsignelser da de trår inn i det lille mursteinshuset. Andre går i olabukser og joggesko og sneiper røyken før de går inn. Mes­terens kone omfavner de nyankomne som om de var hennes egne sønner, og fører dem gjennom kjøkkenet, forbi den kullfyrte komfyren inn til resten av familien og de andre disiplene som er samlet rundt sengen til hennes mann.

15. oktober 2010

Noen av gjestene er kledd i munkedrakter og framsier velsignelser da de trår inn i det lille mursteinshuset. Andre går i olabukser og joggesko og sneiper røyken før de går inn. Mesterens kone omfavner de nyankomne som om de var hennes egne sønner, og fører dem gjennom kjøkkenet, forbi den kullfyrte komfyren inn til resten av familien og de andre disiplene som er samlet rundt sengen til hennes mann.

Kona bøyer seg ned over den godt innpakkede skikkelsen og forteller at den siste disippelen mesteren tok inn i kungfu-familien 15 år tidligere, har kommet. ”Det er Hu Zhengsheng,” sier hun. Hu Zhengsheng er i dag en bredskuldret mann på 33 år. Han bøyer seg ned over den innskrumpede personen.

”Shifu,” sier han mykt og respektfullt idet han bruker mandarinspråkets ord for lærer. ”Kan du høre meg?” Den gamle mannens øyelokk, som er bleke og tynne som rispapir, sitrer. I et kort øyeblikk ser det ut som om pupillene hans fokuserer på ansiktet til den unge mannen, men så er han borte igjen.

Yang Guiwu har ofte fortalt Hu Zhengsheng om en drøm der han får besøk av sine kungfu-forfedre – de for lengst døde munkene fra Shaolin-tempelet. Livsvisdommen deres er samlet inn gjennom århundrer fra mange generasjoner av menn med føtter som har slitt de skjeve sandsteinflisene i treningssalen i tempelet, og som nå ligger gravlagt i Pagode-skogen like utenfor tempelmurene.

Munkene viet sine liv til å utvikle de forskjellige kungfu-stilartene – med navn som plommeblomst-knyttneven og mandarinand-håndflaten – til fullkommenhet. Hver enkelt stilart er hver for seg en hel symfoni av fysiske bevegelser der variasjon etter variasjon presser de menneskelige musklene og beina helt til yttergrensen. Noen vil si utover grensen. Kanskje, tenker Hu Zhengsheng, er forfedrene akkurat nå i ferd med å innfinne seg ved mesterens side.

For mesterens flinkeste disipler ligger det en helt spesiell ironi i at det til sjuende og sist skulle bli lungene til den gamle mannen som sviktet ham. Yang Guiwu ville ha satt pris på at livshjulet tok denne dreiningen. En siste leksjon i ydmykhet til den mannen som selv har innprentet andre at pustingen er helt avgjørende når man skal utnytte chi – livskraften. Det første han lærte dem var å puste inn gjennom navlen og ut igjen gjennom nesen. Rolig, kontrollert, og i harmoni med hjerteslaget og rytmen på de andre organene. Et skikkelig innpust, sa han, var første skrittet på den vanskelige veien til det stedet der man kan drikke av livskraftens kilde og dermed låse opp en av universets skjulte porter.

Nå står Yang Guiwu – med eller uten usynlige ånder – ved en annen av universets skjulte porter. Disiplene lytter etter noe i åndedrettet hans som antyder at han prøver å mobilisere livskraften sin til den forestående reisen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også