En 15 m lang liggende Buddha fra Tang-dynastiets mellomste periode (781–847) venter på døden der han uforstyrret vil tre inn i nirvana. Følget hans – malt på huleveggene – uttrykker smerten deres.

Galleri: Buddhas huler

I en oase på Silkeveien har en prektig skatt vært gjemt og glemt i ørkensanden i over 600 år.

19. juli 2010

I en oase på Silkeveien har en prektig skatt vært gjemt og glemt i ørkensanden i over 600 år. Foto: Tony Law

En rekke med popler nedenfor sanddynene i Gobiørkenen i Kina markerer et elveløp der det årtidsbestemte vannet har formet en 1,5 km lang fjellvegg. I det 4. århundret begynte buddhister å hogge huler i fjellsiden og utsmykke veggene inni med malerier og statuer.

Smykker belagt med bladgull får dette portrettet av Bodhisattva Guanyin fra det 7. århundret til å virke tredimensjonalt – og dermed mer livaktig. I indisk buddhisme avbildes Guanyin som en mann, men i Kina ble han gradvis forvandlet til en kvinne, delvis for å tilpasse seg en eldre kinesisk tro på en gudinne for barmhjertighet.

Buddhas følge har naturtro positurer – et kjennetegn for Tang-tidens glansperiode, der både kunsten og buddhismen ifølge historikerne fant sin høyeste uttrykksform i grottene.

Bodhisattvaen til venstre er et fragment som Langdon Warner i 1924 lirket ut av et veggmaleri fra Tang-tidens glansperiode (705–780). Det inngår nå i kunstsamlingen på Harvard University. Arret i veggen ses over. Vestlige turister fjernet mange gjenstander fra hulene på begynnelsen av 1900-tallet, og det er en stadig kilde til irritasjon i Kina at museer rundt om i verden stiller ut noen av de manglende bitene.

Mogaohulenes høyeste Buddha­statue er 35 m høy og skuer ut fra hule 96 – en pagode i ni etasjer.

Hindu, taoistisk, og kinesiske guddommer står side om side på veggene og taket i hule 249 og avspeiler blandingen av tradisjoner ved Mogao.

De tantriske veggmaleriene fra det 13. århundret i hule 465 hører til de siste – og mest seksuelt ladede – bildene som ble malt i Mogao.

Stillaset i denne grotten fra det 10. århundret er reist som ledd i et verneprosjekt som skal beskytte mot virkningen av sand, salt, sot – og turistenes fuktige ånde.

På sanddynene over fjellsiden er arbeidere i ferd med å legge et gittermønster av strå for å bekjempe en nådeløs fiende: sanden. En ”kinesisk mur” av ørkenplanter skal med tiden erstatte de 4 km syntetisk gjerde som har redusert sandflukten med 60 % og sikret at Mogao – i motsetning til andre severdigheter langs Silkeveien – ikke blir begravd under ørkensand.

Et indisk tårn med 18 m høye vegger står ved Suoyang øst for Dunhuang, som var enda en grenseforpost på Silkeveien. Her bodde det engang tusenvis av mennesker.

Millioner av turister står hvert år i kø for å se Mogaohulene, som ble åpnet for offentligheten i 1980. Ni av ti besøkende er kinesere. Trefasadene er for det meste skiftet ut med betong for å stå imot erosjonen.

Den berømte bibliotekhulen, som var skjult i 900 år, er kilden der de fleste gjenstandene som nå finnes i utenlandske museer, ble stjålet fra. Omtrent 50 000 skriftruller og malerier lå gjemt i biblioteket.

En himmelsk vokter iført rustning fra det 8. århundret tramper på en fremmed demon og avslører dermed en tøffere side av den buddhistiske kosmologien. Dagens voktere av grottene fra Dunhuang-akademiet virker like ivrig oppsatte på å beskytte hulene. ”Det kan godt være at hulene ligger i Kina, men de tilhører verden,” sier direktør Fan Jinshi.

Kanskje du er interessert i ...

Les også