Rasisten

FangenKnapt en måned etter bombeattentatet i Worcester ringte den den gangen 19 år gamle Daniel Stephanus (kalt Stefaans) Coetzee til politiet fra der han gjemte seg og påtok seg sin del av skylden. Stefaans Coetzee tiltalte vakthavende konstabel med stor respekt og kalte ham ”oom” eller ”onkel”. Han sa at han hadde hørt at det var barn blant de drepte, og derfor ville han melde seg. Den unge mannen virket reservert, som de fleste ute fra landet.

26. mai 2010

Fangen

Knapt en måned etter bombeattentatet i Worcester ringte den den gangen 19 år gamle Daniel Stephanus (kalt Stefaans) Coetzee til politiet fra der han gjemte seg og påtok seg sin del av skylden. Stefaans Coetzee tiltalte vakthavende konstabel med stor respekt og kalte ham ”oom” eller ”onkel”. Han sa at han hadde hørt at det var barn blant de drepte, og derfor ville han melde seg. Den unge mannen virket reservert, som de fleste ute fra landet.

Da han ble anholdt, og i noen år etterpå, var Stefaans Coetzee medlem av stort sett alle ytterliggående høyreorienterte grupper i Sør-Afrika som gikk inn for hvitt overherredømme, deriblant noen som er så hemmelige og mystiske at selv medlemmer har vanskelig for å forklare nøyaktig hva de er: Wit Wolve, Israel Visie, Boere Aanvals Troepe. Fra fengselet fortsatte han å kommunisere med medlemmer av Ku Klux Klan i USA og nynazistiske grupper i Tyskland, som han oppfordret til å fortsette innsatsen. Og han steg i gradene i de nasjonale gruppenes pseudomilitære organisasjoner. Tilhengere av hvitt overherredømme hadde stor respekt for Stefaans Coetzee. Men i det toppsikrede Helderstroom-fengselet i Western Cape-provinsen stod han nederst i hakkeordenen. ”Jeg var 19 år og hvit. Alle ville voldta meg,” forteller han om de første årene han tilbrakte i overfylte celler med mellom 60 og 120 fanger. ”Jeg fikk ikke engang en køye.” Så han sov på gulvet.

Da jeg møter Stefaans Coetzee i sentralfengselet i Pretoria i november 2009 – han har sittet, der i over 10 år – har han akkurat fylt 32. Huden hans har blitt blekgrå etter de mange årene uten kontakt med sollyset. Og selv om han fremdeles ser forbausende ung ut, har han fine rynker rundt øynene, som man normalt bare ser hos mye eldre menn. Håret er mørkt, helt kortklipt og dunete. Lærbeltet, som han bruker til å holde den oransje fangeoverallen oppe med, er spent helt inn. Det overrasker meg ikke at han, før han endte i fengsel, kunne løpe fort og langt i den stekende heten nesten helt uten mat og drikke. ”Jeg elsket å løpe,” sier han, som om ordene kunne gi beina hans friheten tilbake. ”Ja, som jeg kunne løpe.”

Stefaans Coetzee sitter overfor meg i et stort, anonymt, gult rom som brukes til fengselsbesøk. Det er fem–seks vinduer på den ene veggen, men det svake lyset fra dem er ikke nok til å formilde det grønnlige skjæret fra lysstoffrørene. Det er langt utpå formiddagen, og regnet styrter ned utenfor. Det er kaldt, og vi fryser begge to.

Stefaans Coetzee ble født i 1977. Moren hans brydde seg ikke, og faren drakk. Han kan ikke huske noe fra den gangen foreldrene var sammen. Først bodde han hos faren i Orange Free State (nå Free State). Men da han var åtte–ni år gammel, døde faren. Etter en stund på barnehjem ble Stefaans Coetzee plassert hos moren i Upington i Northern Cape. I de neste seks–sju årene kom han borti det ene problemet etter det andre og inn og ut av forskjellige bo- og pleieforhold. Men så, da han var 15–16 år, tok en mann som heter Johannes van der Westhuizen, ham under vingene sine. Johannes van der West-huizen var en ledende figur i den ultra høyreorienterte kulten Israel Visie, som gikk inn for hvitt overherredømme. Han var svoren vegetarianer, brukte verken stoff eller alkohol, og han leste i en omskrevet bibel som støttet ideen om at alle som ikke hadde hvit hudfarge, var dyr. Johannes van der Westhuizen ble som en far for Stefaans Coetzee.

Hvis man reiser fra Cape Town ca. 500 km nordøstover til nattehimmelen blir så svart at man kan se helt tilbake til tidenes morgen, er det gode muligheter for at man befinner seg i høylandet Great Karoo. På begynnelsen av 1800- tallet var de mektige slettene ved foten av de ville Nuweveld-fjellene gjemmested for lovløse, kvegtyver og våpensmuglere. Selv i dag er det så få mennesker som er hardhudet eller idiotiske nok til å prøve å få et levebrød ut av den steinete jorden, at det betraktes som et perfekt sted for stjernekikkere – og folk som gjerne vil gjemme seg for resten av verden. Mystikken ved det øde stedet appellerte til Johannes van der Westhuizen; en mann som fornektet realitetene i Sør-Afrika etter apartheid. Det var der på den leide farmen hans at bombeattentatet ble planlagt.

”Da jeg kom i fengsel, bad jeg om en bibel,” sier Stefaans Coetzee og forklarer hvordan han begynte å bryte ned det hatet som hadde skaffet ham en soveplass på gulvet i en overfylt fengselscelle. ”Men den bibelen de gav meg, var annerledes enn den jeg leste da jeg var sammen med Johannes van der Westhuizen. Det gikk opp for meg at den bibelen jeg hadde lest i hos ham, var fordreid. Det var det første skrittet.” Deretter ble Stefaans Coetzee overført til sentralfengselet i Pretoria, der han tok kurs i sinnehåndtering og lærte om viktigheten av å bli konfrontert med ofrene. Det fikk ham til å skrive til fengselsledelsen og be om lov til å si unnskyld til de menneskene og familiene han hadde forvoldt skade. (Ledelsen frarådet det.) Men selv om Stefaans Coetzee angret på det han hadde gjort, var han fremdeles rasist.

Fem år etter arrestasjonen, på begynnelsen av 2002, fikk han jobbe i et team sammen med en eldre fange, Eugene de Kock. Han er i dag i begynnelsen av 60-årene og han soner to livstidsdommer pluss 212 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten begått i hans tid som oberst og leder for det beryktede hemmelige sikkerhetspolitiet. (Folket hans kalte ham ”det onde selv”). De to mennene vasket gulv sammen i timevis. ”Eugene sa alltid ’Stefaans, du må slutte å tro at du er hevet over andre bare på grunn av hudfargen din’,” forteller Stefaans Coetzee. ”’Ta mitt ord på det,’ sa han. ‘Jeg har lært det på den harde måten.’ Jeg svarte at han skulle holde munn, men det gjorde han aldri. Han sa at hvis ikke jeg sluttet å være rasist, så ville jeg bli innesperret i to fengsler – et rundt kroppen min og et rundt hjertet.”

Samtalen

Hvis alle sørafrikanske barn fra vanskelige kår vokste opp og utøvet voldskriminalitet, ville det ikke være mye igjen av samfunnet. Som det er nå, blir det begått 50 mord i døgnet, og det anmeldes 140 voldtekter, selv om det reelle antallet antas å være enda høyere. ”Ja, vold er dypt rotfestet i kulturen vår,” sier legen Marjorie Jobson, som står i spissen for støttegruppen Khulumani i Sør-Afrika. ”Husk at de barna som vokste opp under apartheid med alle erfaringene fra den gangen, er voksne i dag.”

Marjorie Jobson gir meg skyss fra Johannesburg. En sommerdag i slutten av 2009 kjører vi gjennom utkanten av Pretoria. Derifra ligner den administrative hovedstaden i Sør-Afrika et stort blomsterhav. 50 000 jakarandatrær gir byen et overdådig preg, og langs gatene er det plantet skjermliljer. Det er reklamer for fotball-VM overalt, og parallelt med veien er man i ferd med å anlegge en jernbane for høyhastighetstog.

”I 1994 var alle utmattet. Jeg tror folk bare ønsket seg at apartheid forsvant og at regjeringen skulle gjøre alt godt igjen. Men slik gikk det ikke,” sier Marjorie Jobson. ”Det er opp til hver enkelt sørafrikaner å delta aktivt i gjenopprettingen. Den enkeltes makt, vet du. Den makten som det enkelte menneske har til å holde fast på vår voldelige fortid eller til å bidra til et rettferdig, fredelig samfunn. På den måten kommer samtalen vår igjen til å handle om Stefaans Coetzee. En gang i 2004 ble Marjorie Jobson oppringt av Eugene de Kock. Han har i årenes løp gjort en innsats for å hjelpe Khulumani-støttegruppen med å finne personer som forsvant under apartheid-æraen. I og med at han var ansvarlig for det som skjedde med dem, kunne han gi mer eller mindre detaljerte opplysninger om hvordan de forsvant. Eugene de Kock fortalte Marjorie Jobson at han i de siste par årene hadde blitt kjent med en mann som heter Stefaans Coetzee, og at han gjerne ville møte ofrene sine for å si unnskyld. Marjorie Jobson hadde ikke noe imot å hjelpe, men problemet var at Stefaans Coetzee ikke hadde den fjerneste anelse om hvem ofrene var. Han kunne ikke komme med noen navn eller andre opplysninger som kanskje kunne identifisere dem. Han visste bare at tre av de drepte var barn.

Kanskje du er interessert i ...

Les også