Møtet

Offeret

26. mai 2010

Offeret

Ca. 16 timer – to dager – tar det å kjøre turen fra Worcester til Pretoria. Marjorie Jobson har arrangert det slik at Olga Macingwane og tre andre borgere i Zwelethemba leier en bil og kjører til Pretoria for å overvære forfatningsdomstolens høring den 10. november 2009. De fire har gått med på å møte Stefaans Coetzee dagen før høringen, men bare på den betingelsen at de ikke gjør det med henblikk på å tilgi ham. ”Jeg drar ikke dit opp for å tilgi ham,” sier Olga Macingwane bestemt. ”Jeg drar dit for å stå ansikt til ansikt med den mannen som spøker inne i hodet mitt. Jeg vil høre hva han har å si til sitt forsvar. Men nei, jeg drar ikke dit for å tilgi ham.”

Olga Macingwanes liv ble vanskelig etter bombeattentatet, men det var ikke bare av alle de innlysende grunnene. Forskjellige grupperinger innenfor ANC brukte begravelsene til å gjøre et politisk paradenummer. De kjørte rundt med mennesker som hadde overlevd attentatet, men nå var handikappet, i rullestol i gatene mens de sang populære sanger fra kampen mot apartheid. Så døde mannen til Olga Macingwane i 2003, og uten hans hjelp hadde hun ikke lenger råd til å ta seg av de tre barna deres. De ble sendt bort for å bo hos slektninger. Et laminert foto av mannen til Olga Macingwane viser akkurat den typen mann som man ville ha valgt til henne. Han står i dress og vest foran en blankpolert, gul Datsun fra 1970-tallet og utstråler en aura av konservativ tilbakeholdenhet. Den gule bilen står fremdeles parkert utenfor huset til Olga Macingwane, men nå står den der under et tykt grått dekke.

Den 9. november er en varm dag. Olga Macingwane og de tre andre fra Zwelethemba – blant annet Harris Sibeko, som var gift med byens viseborgermester da attentatet fant sted – kommer til sosialrådgiverens kontor i sentralfengselet i Pretoria. Der, i hjørnet, står Stefaans Coetzee i sin oransje kjeledress med ordet ”fange” trykt på den. ”Jeg fikk sjokk,” forteller Olga Macingwane senere. ”Det synet som møtte meg, var en guttunge. Ikke den mannen jeg hadde hatt inne i hodet i alle disse årene, men en gutt. Hva gjorde han her? Hva hadde skjedd? Det var de tankene som fylte hodet mitt der og da.”

Olga Macingwane ber om tillatelse til å begynne møtet med en bønn. I den etterfølgende stillheten kneler hun – med store problemer, for to dager i leiebil har ikke gjort smertene i beina hennes mindre – og begynner å be på xhosa med sin egen tilpassede utgave av fadervår. ”Fader vår, du som er i himmelen. La ditt navn holdes hellig. Forlat meg min skyld, som jeg vil forlate mine skyldnere. Skje din vilje her i dag i dette lokalet.” Så setter hun seg. Mens reisefellene hennes tørker svetten av pannen og flittig bruker viftene, bevarer Olga Macingwane fatningen. Møtet foregår på en blanding av xhosa, afrikaans og engelsk. Olga Macingwane forholder seg stort sett taus. ”Han må forklare seg før jeg sier noe,” erklærer hun fra begynnelsen.

Stefaans Coetzee forteller dem ikke noe om barndommen sin. Han snakker om planleggingen som foregikk før bombeattentatet om hvordan han ble utvalgt på grunn av sine fremragende militære evner, om årene han har tilbrakt i fengsel. Han oppfordrer ofrene til å stille spørsmål, og de lar seg ikke be to ganger. Hvordan begynte han å hate svarte mennesker? Hvordan lærte han å bli kvitt hatet igjen? Hva får han tiden til å gå med i fengselet? Angrer han på det han har gjort? Og hvis han virkelig angrer, hva kan han så gi dem? Stefaans Coetzee erkjenner at han ikke har noe fysisk å gi til verden bortsett fra det lærbeltet som holder kjeledressen hans på plass. Men hvis han, om Gud vil, kommer ut av fengselet, kan han begynne å jobbe med å kompensere for det han har gjort, sier han. ”Det finnes barn i Sør-Afrika i dag som ikke har noen foreldre. Og de føler seg kanskje fristet til å bli medlem av voldelige bander, til å følge sinnet i stedet for kjærligheten. Men jeg kan være med og vise dem at det første livet man må forandre, er deres eget.”

Da Stefaans Coetzee blir spurt om hvilke drømmer han har for framtiden, sier han at han gjerne vil gifte seg. Og han sier at han blir nødt til å fortelle sin kommende kone og de barna han eventuelt får, at han er en morder.

Nå bryter Harris Sibeko inn. ”Hør nå her på meg, min venn. Du er nødt til å vente til barnet er gammelt nok til å forstå hva du sier til det. Ellers kommer det til å hate deg.” Harris Sibeko snur seg mot de andre og spør: ”Synes dere virkelig at vi kan kalle denne unge mannen for en morder? Hva synes dere ville være et bedre navn på ham?” Harris Sibeko besvarer selv spørsmålet sitt: ”Jeg synes du skal kalle deg en militæragent. Ja, det ville være mye bedre.”

De andre er enige med Harris Sibeko, som deretter spør Stefaans Coetzee om det kommer noen og besøker ham i fengselet. Stefaans Coetzee svarer at det noen ganger kommer en tidligere fange. Harris Sibeko er sjokkert. ”Er det ingen i familien din som besøker deg?” ”Nei,” svarer Stefaans Coetzee.

Spørsmålene fortsetter i to timer. Til slutt reiser Olga Macingwane seg. Følelsene er i ferd med å ta overhånd for henne, og det er høyst uvanlig. ”Stefaans”, sier hun. ”Når jeg ser deg, så ser jeg min søsters sønn i deg, og da kan jeg ikke hate deg.” Hun strekker fram armene. ”Kom hit, gutt,” sier hun på xhosa. Stefaans Coetzee reiser seg og går bort til henne og lar seg omfavne. ”Jeg tilgir deg,” sier Olga Macingwane mildt. ”Jeg har hørt hva du har sagt, og jeg tilgir deg.”

Loven

Den dagen blir Daniel Stephanus Coetzee den eneste av de 120 politiske fangene som er innstilt til benådning, som har møtt ofrene for sine gjerninger. Neste dag, den 10. november 2009, trer Sør-Afrikas høyeste rettsinstans, forfatningsdomstolen, sammen. Blant dommerne er det fire nye som president Zuma har utpekt. Første punkt på dagsordenen er framleggelsen av argumenter for og imot at presidenten skal ha lov til å benåde noen av de politiske fangene uten at ofrene deres har blitt hørt. Presidentens advokat taler for embedets uinnskrenkede rett til benådning, og det gjør en av fangenes advokater også. En av menneskerettsorganisasjonenes advokater henstiller derimot om at ingen som er fengslet for politisk kriminalitet bør bli benådet uten at ofrene for den kriminelle handlingen har blitt hørt. (Senere, den 23. februar 2010 avsier forfatningsdomstolen sin dom, som gir ofrene høringsrett.)

Til stede i retten er rundt regnet 35 ofre for politiske forbrytelser begått av et ukjent antall gjerningsmenn. Flere av ofrene går i T-skjorter med teksten: ”Ingen forsoning uten sannhet, erstatning og oppreisning.” Olga Macingwane har også en slik T-skjorte.

”Jeg tilgir ham, men det er ikke det samme som å si at han skal benådes,” sier hun etterpå. ”I dag er Sør-Afrika et land der lovens ord teller. Et land der hvert enkelt menneskes stemme blir respektert. Det er opp til lovgivningen i landet mitt å avgjøre om Stefaans Coetzee skal benådes eller ikke.”

Atskillelse og mistro ble i altfor lang tid understøttet av Sør-Afrikas lovgivning. I dag er likhet og verdighet for det enkelte mennesket forfatningssikrede rettigheter, men forfatningen rekker bare akkurat så langt som folk er villige til å etterleve den. Den 23. januar 2010 samles representanter fra Worcester by og Zwelethemba township i Worcesters nederlandsk-reformerte kirke, slik presten Deon Snyman så lenge har forestilt seg det. På den andre siden av gaten, i en stor, skyggefull park, er det satt opp et lite minnesmerke over de fire som ble drept ved bombeattentatet i 1996. Møtet starter med en bønn. Deretter forteller Olga Macingwane og Harris Sibeko om turen sin til Pretoria, om møtet med Stefaans Coetzee og om hvordan de har tilgitt ham. Det blir snakket om gjenoppretting. Et ungdomshus og et senter for å skape nye arbeidsplasser er to av de forslagene som står på dagsorden. Forsamlingen bestemmer seg for å invitere Stefaans Coetzee til en gudstjeneste i Worcester hvis fengselsledelsen tillater det. Det fastsettes en dato for enda et møte, og Olga Macingwane blir valgt inn i det utvalget som framover skal overvåke rehabiliteringsprosessen.

”Da jeg tilgav Stefaans, betød det å bli kalt et ’offer’ plutselig ikke så mye lenger,” sier Olga Macingwane. Fysisk vil smerten selvfølgelig alltid være der. Men mentalt har jeg endelig funnet litt fred. Jeg er ikke offeret Olga. Nå er jeg Olga. Fru Olga Macingwane.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også