Forsoningsprosessen

PresidenteneI 2005 sparket Sør-Afrikas president, ­Thabo Mbeki, visepresident, Jacob Zuma.Visepresidenten ble satt i forbindelse med en korrupsjonsskandale som blant annet omfattet en våpenavtale til nærmere 35 milliarder kr. (Tiltalen ble frafalt i april 2009.) Thabo Mbeki må ha ment at det var fornuftig å bli kvitt den besværlige, populistiske politikeren, men det viste seg å være politisk selvmord og skapte dyp splittelse i regjeringspartiet African National Congress (ANC). Innen året var omme, brente Jacob Zumas tilhengere T-skjorter med bilder av Mbeki på.

26. mai 2010

Presidentene

I 2005 sparket Sør-Afrikas president, Thabo Mbeki, visepresident, Jacob Zuma.

Visepresidenten ble satt i forbindelse med en korrupsjonsskandale som blant annet omfattet en våpenavtale til nærmere 35 milliarder kr. (Tiltalen ble frafalt i april 2009.) Thabo Mbeki må ha ment at det var fornuftig å bli kvitt den besværlige, populistiske politikeren, men det viste seg å være politisk selvmord og skapte dyp splittelse i regjeringspartiet African National Congress (ANC). Innen året var omme, brente Jacob Zumas tilhengere T-skjorter med bilder av Mbeki på.

Selv om Jacob Zuma og Thabo Mbeki begge har en fortid som ANC-aktivister, kunne de neppe vært mer forskjellige. Thabo Mbeki tilhører xhosa-folket og kommer fra Eastern Cape. Han har høy utdannelse og er reservert. Jacob Zuma er zulu og kommer fra Kwa-Zulu-Natal. Han har ingen formell utdannelse, men satt 10 år i fengsel på Robben Island for motstand mot apartheid. Han er karismatisk og en handlingens mann med tre hustruer og en voldtektsanklage i bagasjen. (Han ble frikjent i 2006.)

I 2007 gav Thabo Mbeki dispensasjon til å søke benådning for politisk motiverte forbrytelser som var begått i tidsrommet 1994–1999. Mbekis offisielle forklaring var at han ønsket å få avsluttet sannhets- og forsoningskommisjonens (TRC) arbeid. Noen så imidlertid initiativet som et forsøk på å vinne tiltrengt støtte til den svekkede presidenten. Året etter innstilte en gruppe representanter fra hvert av de 15 offisielle politiske partiene 120 fanger til benådning.

”Det var en framstrakt hånd,” sier Tshepo Madlingozi ved universitetet i Pretoria. Men prosessen overså noe som hadde vært det moralske, følelsesmessige og politiske grunnlaget i TRC. Ofrene ville ikke bli hørt før fangene ble benådet. For menneskerettighetsgrupper handler denne dispensasjonen ikke om forsoning, men om politikk. Om å stenge døren og komme videre. Åtte organisasjoner, blant annet støttegruppen Khulumani, anla sak som til slutt endte i forfatningsdomstolen 10. november 2009. På det tidspunktet hadde Thabo Mbeki gått av, og Jacob Zuma var president.

Megleren

På listen over de politiske fangene som var utpekt til eventuell benådning, sprang ett navn i øynene på Marjorie Jobson: Stefaans Coetzee. Den mannen Eugene de Kock hadde ringt om. Støttegruppen Khulumani hadde i mellomtiden tatt kontakt med ofrene, bl.a. Olga Macingwane.

I Marjorie Jobsons beskjedne hjem i byen Grahamstown i Eastern Cape, er det bøker overalt. Stablet opp i møblene i stuen, på gulvet og på spisebordet. ”På den ene siden var støttegruppen Khulumani en del av en rettssak som skulle sikre at ofrenes rettigheter ble tatt i betraktning i forbindelse med benådningsprosessen,” forteller Marjorie Jobson mens hun rydder kjøkkenbordet for bøker slik at det blir plass til at vi kan spise lunsj. ”På den andre siden fikk jeg flere og flere oppringninger fra Stefaans Coetzees sosialrådgiver og presten hans, som tryglet meg om å prøve å la ham få treffe ofrene sine. Ofrene for bombeattentatet i Worcester var, ikke overraskende, skeptiske. De stilte spørsmål. Hvorfor vil han møte oss nå? Hva får vi ut av det? Føler han seg skyldig nå? Har han virkelig endret holdninger?” Marjorie Jobson setter en tallerken med nudelsuppe med kylling på bordet foran meg, men hun er så opptatt av samtalen at hun selv glemmer å spise. ”Jeg var interessert i at rettferdigheten skulle skje fyllest,” fortsetter hun. ”Men jeg var enda mer interessert i forsoningsprosessen. Det var et vanskelig dilemma.” Det hele endte med at Marjorie Jobson bad en betrodd kollega om hjelp. Kollegaen var juristlektoren Tshepo Madlingozi.

Den dagen jeg møter ham på kontoret hans på det juridiske fakultetet på universitetet, er Tshepo Madlingozi avslappet og kledd i svarte olabukser, skjorte og lærgummisko. Samtalen vår ledsages av den obligatoriske tekoppen. ”Rooibos eller vanlig?” spør han og gir meg dermed valget mellom den sørafrikanske urteteen og vanlig svart te. Han blåser på den glovarme drikken og ser på meg over kanten på koppen. ”Vi bestemte oss for at jeg skulle besøke Stefaans Coetzee og se om han mente det han sa. Jeg var veldig nervøs og veldig skeptisk. Jeg visste ikke hvordan jeg kom til å reagere.”

Møtet mellom de to mennene fant sted midt i april 2009 på sosialrådgiverens kontor i sentralfengselet i Pretoria. ”Jeg hadde forestilt meg at han så rasistisk ut. Og i hvert fall ikke som den fyren som kom inn på kontoret. En mann på min egen alder. Han så på en eller annen måte godt ut, og svært tilbakeholdende. Han var også overrasket. Han hadde forventet å møte en gammel, ytterliggående, militant ANC-aktivist.”

Tshepo Madlingozi tok Stefaans Coetzee i hånden og presenterte seg. Stefaans Coetzee gjengjeldte håndtrykket og takket Tshepo Madlingozi fordi han hadde kommet. De to mennene snakket sammen i et par timer. ”Mest om oss selv,” forteller Tshepo Madlingozi. ”Hva savner han i fengselet? Hvordan ble jeg advokat? Hvordan har han endt opp i fengsel? Hvilke framtidshåp har vi selv? Og for landet vårt?”

Tshepo Madlingozi er et par måneder yngre enn Stefaans Coetzee. Han er født i Mangaung township; et område utpekt for den svarte befolkningen utenfor Bloemfontein i det som tidligere het Orange Free State. Geografisk er det ikke veldig langt fra det stedet der Stefaans Coetzee er født, men kulturelt er det en verden av forskjell. ”Det var et temmelig trøstesløst og veldig voldelig sted,” forteller Tshepo Madlingozi. Faren hans var sesongarbeider i gullgruvene. ”Sesongarbeidet var noe av det verste ved apartheidsystemet,” mener Tshepo Madlingozi. ”Det ødela hele familier og lokalsamfunn. For apartheidstyret var det god butikk, men det tok manndommen fra de mennene som ikke kunne være hjemme og sørge for familiene sine. Fedrene kunne ikke gi videre tradisjoner, kultur og verdier til barna sine. Familien stod igjen alene, og når faren kom tilbake tre måneder senere, kunne han ikke lenger finne sin rolle i familien. Det fikk mange menn til å ty til vold for å hevde sin posisjon.”

Da Tshepo Madlingozi var 14 år, døde faren hans av slag. ”Moren min og jeg hadde akkurat flyttet til en gruveby, så vi kunne være nærmere far, og vi var i ferd med å bli gode venner igjen. Han elsket å lese romaner, og vi leste mye sammen.” Tshepo Madlingozi avsluttet skolegangen i gullgruvebyen Welkom, som gruveselskapet Anglo American anla på slutten av 1940-tallet. Gruvene i og rundt byen er veldig dype. Hver morgen blir det pumpet brakkvann fra gruvene over i flate saltbassenger på bakkenivå, og det tiltrekker seg flokker av flamingoer, nilgjess og hellige ibiser. Det står en eim av salt og fugle- ekskrementer i luften.

Tshepo Madlingozi lener seg fram. ”Møtet med Stefaans Coetzee har gitt meg tilbake troen på Sør-Afrikas framtid,” sier han. ”Grunnlaget for mitt verdensbilde er den svarte manns bevissthet, og det har mitt møte med Stefaans ikke endret på. Men det har fått meg til å innse at selv de mest glødende rasister, ja, selv mordere, kan forandre seg og bli ydmyke. Både Stefaans’ intelligens, ydmykhet, klare forståelse for konsekvensene av sine handlinger og apartheidsystemet og også hans erkjennelse av at forsoning ikke bare handler om å vise sin gode vilje, har virkelig inspirert meg.” Tshepo Madlingozi hviler hodet i hendene. ”Jeg kan godt forstå at det vil finnes noen som vil kritisere meg for at jeg forråder dem. Hvordan kunne jeg finne på å besøke den mannen? Hvordan kan jeg se tingene fra hans side? Men dette handler jo ikke bare om å vinne. Det kan ikke handle om å vinne. Hvis vi utelukkende er ute etter å vinne, så vil det alltid være tapere, og da vil ikke situasjonen bli annerledes enn den var fra før. Dette har hele tiden handlet om det store perspektivet, om å komme videre sammen.” Så ler han og ser nærmest utfordrende på meg. ”Ja, det er både komplisert og rotete. Det kan være veldig personlig, og det er aldri helt svart eller hvitt. Men slik er virkeligheten. Og vi står midt i den. Det er det vi har å jobbe videre med.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også