Etter apartheid – Mandelas barn

Rasisten, som må lære å bli kvitt hatet. Offeret, som må lære å tilgi. Presten, som må lære å forstå sitt nye land. Møt noen skjebner som tegner et aktuelt bilde av Sør-Afrika etter apartheid.

22. juni 2010 av Alexandra Fuller

Presten

I den nederlandske reformerte kirken i Sør-Afrika er det ingen snarveier for dem som ønsker å bli prest. Det kreves sju år med beinharde studier. Sju år av Deon Snymans ungdom. Derfor var det også desto mer frustrerende da han mot slutten av studietiden på universitetet i Pretoria i 1990 innså at han hadde tilegnet seg alle de teologiske kunnskapene man kunne tenke seg å få bruk for for å fungere i det gamle Sør-Afrika, men stort sett ingen ferdigheter å støtte seg på i det landet som nettopp hadde løslatt Nelson Mandela etter 27 års fengsel.

Deon Snyman er født og oppvokst i en ”tradisjonell afrikander-familie i en typisk afrikander-by nord for Johannesburg”. Den gangen kjente han ingen svarte mennesker, hadde ingen svarte venner og hadde aldri ført en fornuftig samtale med en svart. ”Kirken var delt opp i hvite, fargede, indiske og svarte menigheter,” forteller han. For å unngå en morgen å våkne som en fremmed i sitt eget land, bestemte Deon Snyman seg for å bli prest i en svart menighet.

Den dagen i februar 1992 da Deon Snyman ble innsatt som prest i Nongoma i hjertet av KwaZulu-hjemlandet, reiste faren hans seg og sa til menigheten, som bare bestod av zuluer: ”Det er ingen tvil om at Sør-Afrika vil forandre seg. Men jeg er afrikander. Jeg vet ikke om jeg har evnen til å forandre meg. Og jeg er en gammel mann. Jeg vet ikke om jeg har ferdighetene til å forandre meg. Så i dag gir jeg dere sønnen min. Hvis dere kan lære ham de reglene som gjelder i det nye Sør-Afrika, kan han lære dem videre til oss. Hvis dere kan gi ham de ferdighetene som må til for å bo i dette nye landet, så kan han vise oss dem.”

I det tiåret Deon Snyman var prest blant zuluene, stod det klart hva slags lekse han måtte ta med seg tilbake til sitt eget folk. ”De som støttet apartheidsystemet, måtte si unnskyld på en måte som opplevdes oppriktig. Og de måtte gjøre skaden god igjen på en måte som gjenopprettet noe av den verdigheten og noen av de mulighetene som ble utvannet under apartheid.” Deon Snyman begynte å tenke tanken om en borgerstyrt gjenoppretting: etablering av f.eks. skoler, helseklinikker og yrkesutdannelse. ”Noe alle ville kunne peke på og si: ?her er vårt symbol på oppriktig anger, her er et symbol på vår beslutning om å skape en ny måte å jobbe sammen på.? Det var noe jeg følte veldig sterkt for.”

Men det skulle gå år før Deon Snyman ble oppmerksom på en liten afrikander-by i et jordbruksområde i Western Cape. Der var det et lokalsamfunn der følgene av apartheid fremdeles var merkbare også etter 1994, da det hvite styret tok slutt, og Nelson Mandela ble den gjenfødte nasjonens første president.

Byen

Worcester er en søvnig by full av kransekakearkitektur og hvite kirkespir som ligger halvannen times kjøring nordøst for Cape Town. Om vinteren er fjellene rundt byen snøkledde. Om sommeren står luften stille i dalen, og det er så varmt at asfalten smelter. Gatene er brede og velordnede. Husene har høye gavler og de er maleriske. Plenene ligger i pene kvadrater. Rosene strutter, og det henger vinranker ned fra verandaene. Det er en av de byene som får en til å ønske at man hadde tatt på seg et lengre skjørt og en mindre utringet bluse.

Midt på 90-tallet var de strekene som apartheid hadde trukket gjennom stedets geografi og sjel, fremdeles tydelige, men ikke mer enn andre steder i landet. De svarte bodde riktig nok fremdeles hovedsakelig i Zwelethemba township, Worcesters underernærte tvillingsøster på den andre siden av elven Hex, mens de hvite fremdeles bodde i de skyggefulle gatene i Worcester by eller på farmer ved foten av fjellene. På den andre siden hadde Worcester valgt sin første fargede borgermester og sin første svarte viseborgermester. Og i juni 1996 holdt den såkalte sannhets- og forsoningskommisjonen (TRC) – en domstolslignende instans som ble nedsatt etter opphevelsen av apartheid – en høring i byen. Ofre og ansvarlige for tortur og overgrep under apartheid stod fram og vitnet. Den voldelige fortiden var over, ikke sant?

Derfor kom det som et sjokk da det den glovarme julaftenen i 1996 eksploderte to bomber i et forretningskvartal ikke langt fra politistasjonen og den nederlandsk-reformerte kirken. Fire mennesker, hvorav tre var barn, mistet livet, og nesten 70 ble såret. Samtlige ofre var svarte og fargede. Den første bomben forårsaket alvorlige skader på beina til på Olga Macingwane. Den andre bomben slo henne bevisstløs.

”Det gikk 13 år før jeg så den personen som gjorde dette mot meg,” forteller Olga Macingwane en het søndag morgen i november 2009. Utenfor huset hennes i Zwelethemba blir det holdt utendørs gudstjeneste, og hun må heve stemmen for å bli hørt. Hun reiser seg stivt – det gjør tydeligvis vondt når hun går – og lukker døren til hagen og verden. ”Jeg så ham for meg,” fortsetter hun. ”En stor mann på 50 år med langt skjegg og et hardt ansikt. Det var han som gjorde dette. Han, som jeg ser i marerittene mine.”

Et vendepunkt

Da Sør-Afrika ble valgt som vert for fotball-VM i 2010, rettet folk ryggen. Nå skulle landet deres bli husket for noe annet enn apartheid. Sør-Afrikas ansikt utad med moderne infrastruktur, flotte flyplasser og kosmopolitiske restauranter støtter forestillingen om at landets tragiske fortid er akkurat det – fortid. Store deler (men ikke alle) av Johannesburgs beryktede township Soweto er i dag moderne forsteder med velstelte gressplener og smarte utenlandske biler i innkjørslene. Sør-Afrikas svarte middelklasse vokser jevnt, og siden 1994 har staten bygd nesten tre millioner boliger. I Johannesburg kan turistene besøke det imponerende apartheidmuseet som ligger like overfor et kasino og en fornøyelsespark.

Men når man krafser litt i lakken, dukker ordet som begynner på ”a”, likevel opp. I mai 2008 mistet over 60 mennesker livet, og titusenvis ble fordrevet under fremmedfiendtlige opptøyer som særlig var rettet mot folk fra Mosambik og Zimbabwe. Apartheid hadde gitt folk en dyp mistro til ”de andre” og en følelse av å ha rett til ressursene, og den mentaliteten gjør seg fremdeles gjeldende.

Det er umulig å overdrive apartheids rekkevidde og brutalitet. Mellom 1948 og 1994, da systemet ble avskaffet, innførte Nasjonalistpartiet et ekstremt raseskille i alle tenkelige former av tilværelsen. ”Apartheid beriket noen få så effektivt på bekostning av flertallet – for ikke å snakke om alle de som ble fengslet, sendt i eksil, forsvant eller led en voldsom død – at selve avskaffelsen av systemet på ingen måte var tilstrekkelig til å reparere skaden,” sier Tshepo Madlingozi. Den 31 år gamle juslektoren ved universitetet i Pretoria koordinerer også rettshjelpen for støttegruppen Khulumani, som består av 58 000 ofre for politisk vold, primært fra apartheid-æraen. ”Man kan velge å si at alle er like nå, så la oss gå videre. Det ville være fint for de som tjente seg rike på systemet, men det gir ikke de skadelidende oppreisning, og det kan ikke oppheve generasjoners vanemessige rasisme, hat og avmakt.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også