Neste besøk

Etter bråket om såpen går det lettere da jeg kommer tilbake de neste morgenene. Neste dag er det stille i leiren. Røyken stiger opp fra en primitiv esse. Kvinnene bytter på å blåse i en blåsebelg av geiteskinn mens menn og gutter hamrer løs på skrotmetall på små ambolter. Metallet blir formet til grytered­skaper, øksehoder og andre enkle ting.

4. februar 2010

Etter bråket om såpen går det lettere da jeg kommer tilbake de neste morgenene. Neste dag er det stille i leiren. Røyken stiger opp fra en primitiv esse. Kvinnene bytter på å blåse i en blåsebelg av geiteskinn mens menn og gutter hamrer løs på skrotmetall på små ambolter. Metallet blir formet til gryteredskaper, øksehoder og andre enkle ting.

Tolken min og jeg snakker med 23 mennesker fordelt på fire lohar-familier. Alle disse er i slekt med hverandre. De transporterer eiendelene sine i fem åpne kjerrer bygd av akasie- og teaktre og utsmykket med utskårne lotusblomster, messingknotter og malte hindu-hakekors. Alle er forbauset over at jeg er til stede, og noen er åpenlyst fiendtlige. ”Uansett hva vi sier og gjør, så skriver du det ned!” klager en kvinne. Andre er mer imøtekommende. Lohar-folket har ikke helt kontroll på hvor gamle de er, men Lallu og Kailashi er et par i førtiårene med fire barn. Lallu er liten, kledd i en skitten dhoti, et lendeklede. Han har øreringer formet som frøkapsler og har en amulett hengende i en snor rundt halsen. Kailashi er tynn, og brystbeinet hennes er tatovert med religiøse symboler. Begge avbryter ofte det de driver med for å tenne billige, håndrullede sigaretter, bidis fra glørne i essen.

Kailashi er flau over bråket med såpen. ”Jeg er fattig, men jeg har moralen i behold,” sier hun. ”Disse menneskene har mistet den.”

Det eldste barnet hennes, Kanya, henter en flettet feltseng og ber meg ta plass. Den ca. 20 år gamle kvinnen er livlig og vakker, med brede kinnbein og øyebryn som er nøye nappet. Hun har også en sterk personlighet. ”Slutt å oppføre deg som en bølle!” skjenner hun på en av fetterne sine da den unge mannen fortsetter å plage meg med tiggingen sin. Kanya har nylig vendt tilbake til familien sin etter at hun hadde flyktet fra en voldelig ektemann.

Jeg spør Lallu hvor han kommer fra, og regner med at han vil si hvor han var født, eller kanskje byen der familien hadde slått seg ned for sommeren, der det er for varmt til å være på farten. I stedet sier han navnet på et sted der han aldri har vært.

”Chittaurgarh,” sier han og løfter knyttneven over hodet som en slags hilsen. Chittaurgarh er et massivt sandsteinsfort som ligger på et platå sør i Rajasthan. Det ble bygd i det 7. århundret og var hovedstaden i det mektige kongedømmet Mewar, som bestod av høykaste-hindukrigere som ble kalt rajputer. Ifølge den muntlige overleveringen er lohar-folket også rajputer, og de tjente kongedømmet som våpenmakere. Men i 1568 ble Chittaurgarh erobret av stormogulen Akbar, og etter det flyktet lohar-folket.

De innledet skamfulle et liv med vandring og selvfornektelse, og de svor at de aldri skulle tilbringe natten i en landsby, tenne en lampe etter mørkets frambrudd eller så mye som bruke tau når det skulle hentes vann fra en brønn. Disse høytidelige løftene er kjent under begrepet eden. (De svor også på at de skulle greie seg uten komfortable senger, og den dag i dag beveger de seg omkring med feltsengene sine snudd på hodet som symbol på at de overholder dette eldgamle løftet.)

Ikke desto mindre måtte de sørge for å overleve i hverdagen, så de brukte ferdighetene sine i metallbearbeiding til mer jordbundne formål. Kjøkkentøyet og landbruksredskapene deres var høyt verdsatt på grunn av at de var så slitesterke. Den gangen lå industriproduksjon og billige kinesiske importvarer ennå langt inne i framtiden, så det var nok av kjøpere til varene deres.

En gang krydde det av slike omreisende nisjearbeidere i India. Mange ble beskrevet for første gang i detalj av den britiske embetsmannen Denzil Ibbetson i en rapport fra 1883 som var basert på statistiske opplysninger fra Punjab-området. Blant dem var qalandari-folket (”de drev ikke med annet enn å trekke rundt med bjørner, aper og andre opptredende dyr”), nat-folket (”talentløse akrobatiske kunster og tryllekunster”), gagra-folket (”fanger inn og utnytter igler”) og kanjar-folket (”helbredende sammenkoking”). ”Det er ikke behagelige folk å omgås, og vi har bare liten kontakt med dem,” konkluderte Denzil Ibbetson.

Hans iakttakelser avspeilte de fordommene som hersket på daværende tidspunkt, og den brede oppfatningen i Storbritannia av at nomader – og særlig de romani-talende sigøynerne – var uforbederlig lastefulle mennesker. Slike holdninger lot seg lett overføre til India. I 1871 vedtok kolonistyret en beryktet lov om forbryterske stammer som stemplet flere titalls omvandrende folk som forbrytere. Omreisende familier måtte registreres hos politiet, og tusenvis av menn, kvinner og barn ble tvangsflyttet til arbeidsleirer, noen drevet av Frelsesarmeen.

Etter at India ble selvstendig i 1947 ble loven erstattet av et lignende, men mindre strengt tiltak, loven om vaneforbrytere, og det kriminelle stempelet på denne gruppen ble beholdt. ”Jeg kunne ikke forestille meg at etterkommerne av disse folkene ville bli betraktet med akkurat de samme fordommene,” sier den indiske sosiologen Meena Radhakrishna. ”Det er ikke det at de ikke ønsker å være en del av samfunnet – de får ikke lov til å være det.”

Kvinnene er i gang med å lage kveldsmat. Kailashi knuser chili i en morter til en gryterett mens Kanya baker det indiske flatbrødet, chapatis, over åpen ild. Kvelden siger på, så de er nødt til å jobbe rakst på grunn av lampeforbudet. Lohar-folket har kommet til landsbyen et par dager tidligere, og de vet ikke hvor lenge de kommer til å bli. Det avhenger av om det finnes jobber der. Som en av dem sier med et nikk i retning av en vannbøffel i nærheten. ”Det er ikke mye forskjell på mitt liv og på livet til den bøffelen. Den flakker også omkring for å finne mat, og det gjør vi også.”

Den sammenligningen er det ikke så mye å si på. Lohar-folket har aldri gått på skole. De bruker markene som toalett og sover under stjernene bortsett fra under monsunen. Da spenner de ut teltduken over kjerrene sine og bygger lave leirvoller rundt dem for å unngå oversvømmelse. De har aldri hørt om USA. Da jeg dukket opp den første gangen, antok Kanya til tross for den hvite hudfargen min at jeg kom fra delstatshovedstaden Jaipur, som ligger 65 km fra landsbyen og så langt borte hun noen gang har vært. ”A ha,” sier hun, da jeg forklarer at jeg har kommet til India med fly. ”Du kom i en cheel gaadi.” En ørnekjerre.

Kanskje du er interessert i ...

Les også