Lohar-politikk

I likhet med andre nomadefolk har lohar-folket fra tid til annen vært gjenstand for forsøk på rehabilitering. I en berømt tale i Chittaurgarh i 1955 sa Indias første statsminis­ter, Jawaharlal Nehru, at grovsmedenes ære hadde blitt gjenopprettet i forlengelse av den indiske selvstendigheten, og han appellerte til dem om å innstille nomadetilværelsen sin. Tusenvis av dem hadde reist til fortet med oksekjerrer eller tog og så på mens Nehru symbolsk satte en omvendt feltseng på rett kjøl igjen, og deretter inviterte han dem til å gå inn ved å krysse en bro strødd med roseblader.

4. februar 2010

I likhet med andre nomadefolk har lohar-folket fra tid til annen vært gjenstand for forsøk på rehabilitering. I en berømt tale i Chittaurgarh i 1955 sa Indias første statsminister, Jawaharlal Nehru, at grovsmedenes ære hadde blitt gjenopprettet i forlengelse av den indiske selvstendigheten, og han appellerte til dem om å innstille nomadetilværelsen sin. Tusenvis av dem hadde reist til fortet med oksekjerrer eller tog og så på mens Nehru symbolsk satte en omvendt feltseng på rett kjøl igjen, og deretter inviterte han dem til å gå inn ved å krysse en bro strødd med roseblader. Det ble etablert en kostskole for lohar-gutter i nærheten, og det ble satt i gang bolig- og sysselsettingsprosjekter.

Det kom aldri noe særlig ut av initiativene. En koloni der det var tanken at grovsmedene skulle lære jordbruk, ble forlatt etter at to jenter døde av sykdom. Det ble tolket som en advarsel til de som brøt lohar-tradisjonene. Andre initiativ rant ganske stille ut i sanden på grunn av korrupsjon og dårlig planlegging.

Men nomadenes sak ble holdt i live av menneskerettsorganisasjoner, og i 2005 satte det indiske parlamentet ned et midlertidig utvalg som skulle beskjeftige seg med den vanskelige situasjonen deres. Formannen, Balkrishna Renke, var uvanlig godt kvalifisert til jobben. Han er født blant tiggere, og som barn måtte han i bokstavelig forstand synge for kveldsmaten. Siden tok en veldedighetsinstitusjon ham til seg og gav ham en utdannelse.

Balkrishna Renkes mener at målet er klart: ”Hvis de vil ha borgerrettigheter, utdannelse og delta i den moderne utviklingen, er de nødt til å slå seg ned på ett sted,” sier han. Men det er en stor utfordring. Indias tunge, men omfattende velferdssystem har lenge vært giret på å redusere de ulikhetene som ligger i kastesystemet. Nomadene hører til i mange forskjellige kaster, og derfor har de ikke fått noe særlig ut av den positive særbehandlingen, og de har heller ikke fått den politiske innflytelsen som andre forfulgte grupper har, f.eks. de kasteløse.

Kanskje du er interessert i ...

Les også