Kinas rastløse sjeler

I Kina er fortidens menneskeofringer erstattet av moderne seremonier, men de døde stiller fremdeles krav til de levende.

15. februar 2010 av Peter Hessler

I Shuiquan gou snakker folk sjelden om de døde, og de vil helst ikke minnes fortiden.

”Dette stedet var alltid så fattig,” sier landsbyboerne når jeg spør dem om gamle dager, og så blir de tause. De har bare noen få gamle bilder og en håndfull skriftlige opptegnelser. Shuiquan Gou ligger like ved Den kinesiske muren, men selv de imponerende ruinene vekker ikke den store interessen. I 2001 leide jeg et hus i landsbyen, delvis fordi jeg var interessert i områdets historie, men jeg fant snart ut at glimtene fra fortiden var både flyktige og få. Som de fleste kinesere i dag fokuserer beboerne på mulighetene her og nå: de stigende prisene på de lokale avlingene og byggeboomen som skaper nye jobber i Beijing mindre enn to timer unna.

Det er bare en dag i året de kaster blikket tilbake: under Qingming-festivalen i april. Det kinesiske navnet kan oversettes til ”dagen med skinnende klarhet”, og i over tusen år har denne dagen blitt høytideligholdt i forskjellige regionale varianter over hele Kina. Men dyrkingen av forfedrene går enda lenger tilbake. For over 5000 år siden æret de nordkinesiske kulturene de døde i nøye fastlagte seremonier. Ekkoet fra disse tradisjonene finnes fremdeles i dag, så da jeg opplevde høytiden den første gangen i landsbyen, ble jeg med naboene på deres rituelle utflukt til gravplassen.

Det var bare menn som fikk lov til å delta. Alle sammen het Wei, og et titalls medlemmer av denne utvidede klanen drog av gårde før daggry for å ta seg opp det bratte fjellet bak landsbyen.

De hadde enkle arbeidsklær på seg, og de bar med seg flate flettede kurver og spader over skulderen. De verken snakket eller hvilte på veien opp. Det var den samme målbevisste stemningen over dem som i et helt vanlig arbeidslag – med verktøyet klart gikk de forbi aprikostrærne, der de nye knoppene blinket som stjerner i det svake morgenlyset. Etter 20 minutter kom vi fram til gravplassen i byen. Den lå høyt oppe i fjellet, der det lå noen enkle jordhauger i fine rekker. Hver rekke representerte en bestemt generasjon, og mennene begynte å jobbe for å vedlikeholde gravene i fremste rekke – de sist avdøde fedrene og mødrene, onklene og tantene. De lukte haugene og la frisk jord oppå. De la gaver oppå dem, som f.eks. flasker med alkohol eller sigarettpakker. Og de brente gravpenger av papir som de døde skulle bruke i det hinsidige. Pengene hadde et vannmerke med teksten ”Himmelbanken A/S”.

Kanskje du er interessert i ...

Les også