Fortapte Nomader

Indias 80 millioner omvandrende folk har bare få rettigheter og er ofte dårligere stilt enn selv de kasteløse

15. mars 2010 av John Lancaster

I sin storhetstid smidde lohar-folket våpen til hindu-konger. I dag slår grovsmedene leir i utkanten av små indiske landsbyer og lager enkle ting av skrotet metall. • En varm februardag i 2008 kommer jeg til en slik leir i delstaten Rajasthan nordvest i India. Jeg har med meg såpestykker som skal lette den første kontakten. Men da jeg nærmer meg, blir jeg omringet av menn, kvinner og barn som tar vesken min og river den i filler mens såpene faller ned på bakken. Deretter følger en malstrøm av eder, forbannelser og tumulter.

En så desperat atferd tyder på at det er mye å fortelle om nomadene som har vandret rundt på subkontinentet i hundrevis eller i noen tilfeller tusenvis av år. Gadulia lohar, eller lohar-folket, hører til de best kjente. Noen er gjetere. Det gjelder f.eks. rabari-folket, som er berømt i hele det vestlige India for kamelene sine og for store turbaner. Andre er jegere og samlere. Noen driver i servicebransjen, f.eks. salthandlere, spåfolk, tryllekunstnere og ayurvediske healere. Og noen er sjonglører, akrobater, historiefortellere, slangetemmere, dyredoktorer, tatoverere eller kurvmakere. I alt har antropologer klassifisert ca. 500 forskjellige nomadefolk i India, eller omkring 80 millioner mennesker, noe som tilsvarer ca. 7 % av landets befolkning på over en milliard mennesker.

Før var nomadene en del av hovedstrømmen i den indiske befolkningen. De levde i fredelig sameksistens med de landsbyboerne som befant seg på den årlige trekkruten deres. Men på 1800-tallet endret holdningene seg. Britiske administratorer omtalte dem som landstrykere og kriminelle og la kimen til de fordommene som overlevde kolonistyret. I det India som i dag gjennomgår en rask modernisering med callcentre og merkevarefikserte ungdommer, er det ikke mye bruk for kjelemakere eller bjørnetemmere, og de omvandrende kvegdriverne er på vei til å tape kampen mot industrialisering og urbanisering. Nomadene er splittet av kastedeling, språk og geografisk tilhørighet, blir ignorert av politikerne, og i motsetning til andre undertrykte grupper har de ikke hatt noe særlig nytte av velferdsordninger.

I India er det problematisk bare å definere begrepet ”nomade”. Mange befolkningsgrupper som tidligere klart passet inn i kategorien, har nå stuet seg sammen i slumområder. Men det indiske samfunnet er fremdeles stivt inndelt i lag der den kasten man blir født inn i, ofte bestemmer skjebnen. Så enten de vandrer rundt eller ikke, så er nomadene i India forent av en fortid med fattigdom og utestengelse som fortsetter den dag i dag. Det er kanskje den største menneskerettskrisen man aldri har hørt om.

For de få som har tatt opp nomadenes sak, ligger en stor del av løsningen i å gi dem tak over hodet eller i det minste en adresse som ville gjøre det lettere for dem å oppnå velferdsytelser og få barna deres på skole. Men slike tiltak har møtt heftig motstand fra landsbyboere og lokalpolitikere, som betrakter de omvandrende folkene som skitne fremmede. Og i tillegg til de praktiske hindringene reiser det seg et større spørsmål: Er nomadene nødt til å slutte å være det de er for å overleve?

Kanskje du er interessert i ...

Les også