Før daggry

Hver landsbyboer var særlig nøye med sine egne nære slektninger og jobbet seg gjen­nom rekkene fra far til bestefar og oldefar. Nesten ingen av gravene hadde gravstein, og etter hvert som mennene beveget seg fra rekke til rekke tilbake i tiden, ble de mindre sikre på de avdødes identitet. Den siste delen av arbeidet foregikk i fellesskap, der alle deltok ved alle haugene, for ingen visste hvem som lå gravlagt under dem. Den siste graven stod for seg selv som den enes­te representanten for fjerde generasjon. ”Lao zu,” sa en av landsbyboerne. ”Stamfaren”.

15. februar 2010

Hver landsbyboer var særlig nøye med sine egne nære slektninger og jobbet seg gjennom rekkene fra far til bestefar og oldefar. Nesten ingen av gravene hadde gravstein, og etter hvert som mennene beveget seg fra rekke til rekke tilbake i tiden, ble de mindre sikre på de avdødes identitet. Den siste delen av arbeidet foregikk i fellesskap, der alle deltok ved alle haugene, for ingen visste hvem som lå gravlagt under dem. Den siste graven stod for seg selv som den eneste representanten for fjerde generasjon. ”Lao zu,” sa en av landsbyboerne. ”Stamfaren”. De visste ikke navnet på klanens første medlem, for de personlige dataene hans har gått tapt gjennom årene.

Da de var ferdige, skinte morgenlyset bak fjelltoppene i øst. En mann som heter Wei Minghe, forklarte at hver haug representerte den dødes hus, og lokal skikk krevde at de skulle være ferdige med Qingming-ritualet før daggry. ”Hvis man kaster jord på graven før soloppgang, betyr det at de får et tegltak i dødsriket,” forklarte han. ”Hvis man ikke rekker det i tide, får de et stråtak.” Wei Minghe var i slutten av 60-årene. Han hadde fremdeles en bondes senete kropp, selv om han hadde flyttet inn i en aldersbolig i byen Huairou i nærheten. Likevel vendte han trofast tilbake til Qingming-festen hvert år. Senere på dagen kjørte han med meg tilbake til byen. Da jeg spurte ham om han savnet Shuiquan Gou, sa han: ”Før denne leiligheten har jeg aldri bodd et sted med god varme.” Synet hans på framskrittet gav god mening, akkurat som forfedrenes ønsker – tegltak i stedet for stråtak.

Kinesernes oppfatning av livet etter døden har alltid vært preget av verdier som man ville anse som jordiske i Vesten. I oldtiden var forestillingen om den neste verden for det meste pragmatisk, materialistisk og til og med byråkratisk – verdier som framgår av nåtidens arkeologiske funn. Når kongegraver blir åpnet, er de som regel preget av omhyggelig organisering og imponerende rikdom. Tradisjonen med å begrave ting av verdi sammen med den døde strekker seg i hvert fall tilbake til 5. årtusen f.Kr., da noen graver inneholdt jade og leirtøy.

Det er først fra Shangdynastiet (en kultur som blomstret i Nord-Kina fra ca. 1600–1045 f.Kr.), at vi har skriftlige kilder som sier noe om hvordan folk så på livet etter døden. Det tidligste eksempelet på kinesisk skrift er funnet på orakelbein fra Shangtiden – skulderblad fra okser og skilpaddeskjell som ble brukt i ritualer ved hoffet. Sprekker framkalt i orakelbeina av sterk varmepåvirkning ble tolket og var en måte å kommunisere med den usynlige verden på, blant annet ved å sende meldinger til avdøde medlemmer av kongefamilien. ”Vi forteller seremonielt bestefar Ding om kongens syke øyne.” ”Vi avlegger seremonielt rapport til fader Ding om Shaofangs ankomst [en fiende].”

De døde ble ansett for å ha stor makt over hverdagslige begivenheter. Misfornøyde forfedre kunne spre sykdom og forårsake katastrofer blant de levende, og mange orakelbein henviser til menneskeofringer som skulle gjøre disse åndene fornøyd. I et gravkompleks i Henan-provinsen har utgravningene avdekket over 1200 offergraver, de fleste med menneskeofre i. En arkeolog fortalte meg en gang at han hadde talt 60 forskjellige måter som et menneske kunne bli drept på i en av Shang-tidens seremonier. Og han understreket at dette var ritualer, ikke mord og maltraktering. Fra et shangperspektiv var menneskeofringer bare en del av et utrolig velorganisert system. I Shang-tiden førte man nøye kalender. Bestemte offerdager var viet til bestemte forfedre. De var så nøye at det grenset til det vitenskapelige. I et tilfelle framkalte en spåmann tålmodig 70 forskjellige orakelbein-sprekker for å fastslå hvilken forfader som var ansvarlig for en levende konges tannpine.

De døde var registrert i et omfattende byråkrati. De kongelige fikk nye navn etter døden for å markere overgangen til nye roller. Hensikten med å ære de døde var ikke å huske hvordan folk hadde vært i levende live. Det var derimot å fri til de avdødes gunst innenfor deres nye, tildelte ansvarsområde. Mange innskrifter på orakelbein ber en forfader om selv å ofre til en enda høyere makt.

Kanskje du er interessert i ...

Les også